tirsdag 9. september 2008
Inn i EU på grunn av russerfrykt?
Ja-sida graver dypt i bunken når de skal prøve å få Norge inn i EU. Alle husker vel de famøse uttalelsene til ledende ja-folk i 1994 om økonomiske katastrofe om vi ikke ble med? Uttalelser forstandige folk som Kåre Willoch har kalt ”usaklige overdrivelser” i etterkant. Etter 3,5 år med nei-flertall på meningsmålingene kan man forstå at ja-sida blir desperate. Et år mente Høyre at vi må med i EURO-samarbeidet. Det utspillet varte i to dager, så hadde seriøse norske økonomer skutt det ned. Kort tid tilbake var det Islands-suget som skulle trekke oss i den Europeiske Union. Var det noen som slo av støvsugeren? Nå – etter Russlands innmarsj i Georgia – sier ja-folk at vi må inn i EU for å forsvare våre interesser i nordområdene. Høyres Inge Lønning – kjent fra EU-kampen i 1994 – og deres utenrikspolitiske talsmann Finn Martin Wallersnes maner oss i Dagsavisen 8.9. til å forstå alvoret i situasjonen. (”Nytt alvor i verden”). Mer troverdige analytikere har tegnet et noe annet bilde; Norge er tross alt ikke en del av det tidligere Sovjetunionen, det er ikke i vårt land det skal settes opp et rakettskjold, Norge har ingen grunn til å frykte at vi når som helst kan risikere et russisk angrep osv. – nøkterne ord til ettertanke fra både forsvarsledelse og sikkerhetspolitiske eksperter. Det er klart at Norge har vitale interesser i nord, i form av både olje, gass, fisk, transportveier og strategisk beliggenhet. Spesielt nå som pol-isen åpner seg deler av året, og man kan se for seg Finnmarkskysten som en viktigere strategisk kyst ved transport av etterspurte råvarer både til Østen og til USA. Samtidig har man altså hensynet til miljøet, fisken og fare for utslipp. Klart det tegner seg konfliktlinjer. Men er det russerne som er problemet? Og er EU svaret? Uten plass til å gå djupt inn i disse problemstillingene, må det være lov til å peke på at EU så langt har utmerket seg mest ved at fartøyer fra EU-land bedriver tjuvfiske i våre farvann, eller ved at EUs utkastpolitikk gjør at de svekker den norske fiskestammen. På den andre siden er norsk olje og gass svært etterspurt i EU, blant annet pga. uvilje mot å bli bundet så sterkt opp til et mer uberegnelig Russland som energileverandør. Men betyr det at vi skal overlate så vel fiske som olje og gass til EU? Som kjent betyr et EU-medlemskap at det vil være EUs fiskeripolitikk, og ikke norsk, som skal gjelde. Også på olje/gass-området vil EU få sterkt økt innflytelse. Faren for økt press på mer og hurtigere oljeleting og –utvinning vil være stor – for eksempel i Lofoten/Vesterålen, og ved Svalbard. Det er mulig at det passer Høyre, men det passer ikke miljøbevegelsen, og det er kanskje ikke i tråd med vitale norske fiskeripolitiske, energipolitiske, miljøpolitiske og sikkerhetspolitiske interesser? Det foregår en rivalisering mellom USA og EU på mange plan. Kan hende har Norge interesse av å balansere disse motsetningene, snarere enn å kjøre seg fast i en EU-lojalitet? På den andre siden – hvem er EU? Snakker vi italienere, spanjoler, portugisere – så har disse neppe den store interessen av å forsvare nordområdene. Deres blikk er vendt sørover. Det gjelder i hovedsak også Frankrike – kfr. Sarkozys forsøk på å etablere en ”Middelhavsunion”. De tidligere øst-europeiske EU-landene har også sin oppmerksomhet vendt i andre retninger, mens Storbritannia er historisk opphengt i sin USA-lojalitet. Så hva står vi igjen med av EU? Sverige, Finland, kanskje Danmark? Norden? Kanskje det var en ide, dersom Norge faktisk har behov for venner for å ivareta våre interesser i nord? Spe på litt tysk realpolitikk så kanskje Norge bør manøvrere seg videre inn i dette farvannet framfor å rote seg inn i en Union i konflikt med seg sjøl? Det virker som den nåværende regjeringa jobber langs dette sporet. Det virker langt mer fruktbart enn Høyres evige sorgarbeid over at de ikke får folket med seg på EU-drømmeriene sine.
tirsdag 5. august 2008
Deltar EU i OL?
Hei.
Etter en deilig sommerferie (med ditto fravær fra bl.a. denne bloggen) er jeg nå uthvilt og klar tilbake til EU- og EØS-debatt.
Jeg starter "høstsesongen" med et innlegg om en svært aktuell sak - OL i Kina som begynner f.k. fredag.
Håper noen lar seg tirre til debatt!
Heming O
DELTAR EU i OL?
OL begynner nå i Kina. EU leiter med lys og lykte etter en eller annen måte de kan utnytte denne idretts- og mediabegivenheten til å skape PR for seg sjøl. De mest ekstreme har tumlet med tanker om at EU skal stille med en tropp, eller med felles landslag i lagidretter. Forslagene har vært steindøde før de har kommet ut av startblokka. OL er nasjonenes idrettsleker – også EU-nasjonenes - uansett hvor mye EU-kommisjonen skulle drømme om å opptre som USA. Så har de lansert et lite håp om i hvert fall en ”EU-identitet” knytta til arrangementet – en egen medaljetabell som viser EU som ”egen nasjon”. Arrangørene har avvist dette offisielt, men EU eller noen pro-EU-idealister vil sikkert utarbeide en slik ”alternativ tabell”. Så gjenstår det å se hva slags gjennomslagskraft en slik liksom-tabell vil få i media. Noen ihuga ja-media, også her hjemme, vil sikkert synes dette er moro. Så kan de spekulere i hvor bra ”Europa” ville gjort det i konkurranse mot stormaktene USA, Russland og Kina. Den globale konkurransen ville anskueliggjøres, så og si. Det kritiske – politiske – spørsmålet til denne tabelleken vil være: ”Er EU en stat”? Eller: ”Hvem er det som ønsker at EU skal være en stat”? Er ikke EU et samarbeid mellom suverene stater, slik ja-sida ofte(st) pleier å framstille det? Er det oppgivelse av Norge som stat vi inviteres til, dersom vi skal bli med i EU? Slike spørsmål blir aktualisert, når noen nå vil leke ”EU som superstat” i samband med de olympiske leker 2008.
Etter en deilig sommerferie (med ditto fravær fra bl.a. denne bloggen) er jeg nå uthvilt og klar tilbake til EU- og EØS-debatt.
Jeg starter "høstsesongen" med et innlegg om en svært aktuell sak - OL i Kina som begynner f.k. fredag.
Håper noen lar seg tirre til debatt!
Heming O
DELTAR EU i OL?
OL begynner nå i Kina. EU leiter med lys og lykte etter en eller annen måte de kan utnytte denne idretts- og mediabegivenheten til å skape PR for seg sjøl. De mest ekstreme har tumlet med tanker om at EU skal stille med en tropp, eller med felles landslag i lagidretter. Forslagene har vært steindøde før de har kommet ut av startblokka. OL er nasjonenes idrettsleker – også EU-nasjonenes - uansett hvor mye EU-kommisjonen skulle drømme om å opptre som USA. Så har de lansert et lite håp om i hvert fall en ”EU-identitet” knytta til arrangementet – en egen medaljetabell som viser EU som ”egen nasjon”. Arrangørene har avvist dette offisielt, men EU eller noen pro-EU-idealister vil sikkert utarbeide en slik ”alternativ tabell”. Så gjenstår det å se hva slags gjennomslagskraft en slik liksom-tabell vil få i media. Noen ihuga ja-media, også her hjemme, vil sikkert synes dette er moro. Så kan de spekulere i hvor bra ”Europa” ville gjort det i konkurranse mot stormaktene USA, Russland og Kina. Den globale konkurransen ville anskueliggjøres, så og si. Det kritiske – politiske – spørsmålet til denne tabelleken vil være: ”Er EU en stat”? Eller: ”Hvem er det som ønsker at EU skal være en stat”? Er ikke EU et samarbeid mellom suverene stater, slik ja-sida ofte(st) pleier å framstille det? Er det oppgivelse av Norge som stat vi inviteres til, dersom vi skal bli med i EU? Slike spørsmål blir aktualisert, når noen nå vil leke ”EU som superstat” i samband med de olympiske leker 2008.
lørdag 28. juni 2008
Kaosprosjektet EU
Etter det irske nei til Lisboa-traktaten har vi sett EU-lederne opptre som en flokk kyllinger. De løper i hver sin retning mens de flakser med vingene og utstøter noen uforståelige lyder. I stedet for å holde seg til spillereglene – nei i ett land gravlegger ethvert traktatforslag – lager de seg nye regler. Som vi har sett så mange ganger før. I alle andre sammenhenger kalles dette for juks. Tenk deg at franskmennene etter å ha tapt for Italia i fotball-EM skulle ha krevd seieren ut fra at nye regler (som de sjøl har funnet på) sier at den som lager færrest mål vinner! Alle skjønner umiddelbart at dette er uholdbart. I EU er nettopp slike tricks "statsmannskunst". Kall det hva du vil for meg – demokrati er det ikke.
Lederen i Høyres EU-utvalg Nikolai Astrup avlegger meg et besøk i Dagbladet 21.6. ("Hvilket EU vil vi ha?"). Han kommer med den interessante påstanden at du ikke kan få både et demokratisk og et sosialt EU. Problemet, Astrup, er at EU er ingen av delene. I saken om EU-grunnloven/Lisboa-traktaten har EU vist sitt udemokratiske ansikt til fulle. Det franske og nederlandske folkets nei til EU-grunnloven førte bare til kosmetiske endringer i traktatforslaget og en ny ratifikasjonsprosess der alle andre EU-land enn Irland har snodd seg unna folkeavstemning. I fire relativt ferske domsavgjørelser (den siste kom i forrige uke mot Luxembourg) er fagbevegelsen og nasjonale/regionale myndigheter dømt for å prøve å opprettholde faglige rettigheter samt nasjonale lønns- og arbeidsmiljøstandarder. EF-domstolen har dømt 110 % i tråd med konkurransereglene og de fire frihetene i traktatverket.
Det er uklart for meg om Høyre går inn for et mest mulig overstatlig EU – et United States of Europe? Den retninga møter i alle fall motstand i EUs egen befolkning. Nei til EU er sjølsagt heller ingen tilhenger av en slik utvikling. Vi mener den eneste demokratiske veien er via mellomstatlig samarbeid. Altså et EU i motsatt retning av sentraliseringa i Lisboa-traktaten. Vi innser at vår innflytelse på denne utviklinga er begrensa, sjøl om vi støtter irske, danske, svenske, franske og andre meningsfeller og samarbeidsorganisasjoner i forsvaret av demokratiet i EU.
Astrup har helt rett i at vi mener sosialpolitikken bør være medlemsstatenes ansvar. Det er bare det at EU ikke klarer å holde fingrene av fatet, og definerer det aller meste som en del av det "frie" indre markedet. Slik oppstår problemene mht. hjemfallsrett, industrikraftregimer osv. også for Norge i EØS. I våre naboland har EU nå begynt å gå svensk og dansk boligpolitikk etter i sømmene fordi de gjennom sin politikk med kommunale utleieboliger "fordreier konkurransen i boligmarkedet" som det heter på EU-språket.
EF-domstolens liberalistiske dommer har nå skapt stor uro i hele den europeiske fagbevegelsen, og styrket motstanden mot Lisboa-traktaten, som mange oppfatter som en forsterking av konkurransetenkingas forrang over politisk styring. I Norge har vi fremdeles muligheten til å stoppe tjenestedirektivet, som er et ektefødt barn av EUs dogme om frihet for markedet. Et norsk veto mot tjenestedirektivet vil være en glimrende oppfølging av det irske nei til et EU på ville veier.
Lederen i Høyres EU-utvalg Nikolai Astrup avlegger meg et besøk i Dagbladet 21.6. ("Hvilket EU vil vi ha?"). Han kommer med den interessante påstanden at du ikke kan få både et demokratisk og et sosialt EU. Problemet, Astrup, er at EU er ingen av delene. I saken om EU-grunnloven/Lisboa-traktaten har EU vist sitt udemokratiske ansikt til fulle. Det franske og nederlandske folkets nei til EU-grunnloven førte bare til kosmetiske endringer i traktatforslaget og en ny ratifikasjonsprosess der alle andre EU-land enn Irland har snodd seg unna folkeavstemning. I fire relativt ferske domsavgjørelser (den siste kom i forrige uke mot Luxembourg) er fagbevegelsen og nasjonale/regionale myndigheter dømt for å prøve å opprettholde faglige rettigheter samt nasjonale lønns- og arbeidsmiljøstandarder. EF-domstolen har dømt 110 % i tråd med konkurransereglene og de fire frihetene i traktatverket.
Det er uklart for meg om Høyre går inn for et mest mulig overstatlig EU – et United States of Europe? Den retninga møter i alle fall motstand i EUs egen befolkning. Nei til EU er sjølsagt heller ingen tilhenger av en slik utvikling. Vi mener den eneste demokratiske veien er via mellomstatlig samarbeid. Altså et EU i motsatt retning av sentraliseringa i Lisboa-traktaten. Vi innser at vår innflytelse på denne utviklinga er begrensa, sjøl om vi støtter irske, danske, svenske, franske og andre meningsfeller og samarbeidsorganisasjoner i forsvaret av demokratiet i EU.
Astrup har helt rett i at vi mener sosialpolitikken bør være medlemsstatenes ansvar. Det er bare det at EU ikke klarer å holde fingrene av fatet, og definerer det aller meste som en del av det "frie" indre markedet. Slik oppstår problemene mht. hjemfallsrett, industrikraftregimer osv. også for Norge i EØS. I våre naboland har EU nå begynt å gå svensk og dansk boligpolitikk etter i sømmene fordi de gjennom sin politikk med kommunale utleieboliger "fordreier konkurransen i boligmarkedet" som det heter på EU-språket.
EF-domstolens liberalistiske dommer har nå skapt stor uro i hele den europeiske fagbevegelsen, og styrket motstanden mot Lisboa-traktaten, som mange oppfatter som en forsterking av konkurransetenkingas forrang over politisk styring. I Norge har vi fremdeles muligheten til å stoppe tjenestedirektivet, som er et ektefødt barn av EUs dogme om frihet for markedet. Et norsk veto mot tjenestedirektivet vil være en glimrende oppfølging av det irske nei til et EU på ville veier.
mandag 16. juni 2008
Ingen skam å snu for EU
Etter det irske nei i folkeavstemminga om Lisboatraktaten:
Igjen har det skjedd. En folkeavstemming gir EU et klart nei-svar. Og igjen virker det som evnen til å ta folkemeninga inn over seg er nesten fraværende hos EU-toppene. Samt hos deres klakører på ja-sida her hjemme.
Ikke før viste prognosene at avstemmingsresultatet ville gi et nei-flertall, så var ulike EU-topper raskt ute med en plan B – på tross av intense forsikringer om at det ikke fantes noen vei utenom irsk godkjenning. Det var før selve avstemminga. Egentlig er saken klar: Lisboatraktaten må, etter EUs eget regelverk for traktatendringer, vedtas enstemmig. Ellers gjelder den ikke. Det var da også den uttalte forståelsen som gjaldt mens toppene trodde det skulle bli ja. Nå har pipa fått en annen låt. Strategien for å undergrave og desavuere folkeavstemmings-resultatet har tre elementer:
1. Undergrave Irlands betydning fordi det er et så lite land. ”1 % av EUs innbyggere kan ikke
hindre de øvrige 99% å gå videre” heter det nå. Som om de øvrige 99% har hatt noe de
skulle ha sagt. Ingen andre har fått lov til å stemme. Da hadde nok ikke irene vært aleine!
”Business as usual”-utsagnene fra Sarkozy, Merkel, Barroso og Carl Bildt viser nok en
gang en europeisk elite som overhodet ikke respekterer verken egne regler eller eget folk.
Som daværende EU-formann Juncker sa det så treffende i 2005, etter det franske nei-et,;
”Et ja er det eneste gyldige svar. Et nei er bare en omvei”...
2. Skape tvil om hva irene – egentlig – sa nei til. Her når Europabevegelsen og Europeisk
Ungdom et absolutt bunnmål når de uten blygsel hevder at irene (begrenset som de sjølsagt
er?) har stemt på grunnlag av ren frykt og skremselspropaganda, angst for å bli påtvunget
en liberal abortlovgivning, aktiv dødshjelp og tvungen verneplikt i en EU-hær.
3. Lav valgdeltakelse skal gjøre avstemminga mindre legitim. Men deltakelsen var større
denne gangen (over 50%) enn ved flere andre avstemminger. Dessuten: Ingen sa på forhånd
noe om at det fantes en eller annen grense her. Hadde noen overhodet nevnt dette om det
hadde blitt (det forventa) ja-flertall? Sjølsagt ikke.
Da har jeg mer sans for analysen til den danske professor Uffe Østergaard ved International Center for Business and Politics på Handelshøyskolen i København. Han uttaler til den danske avisa Information 14.6. blant annet: ”Da vi hadde en tenkepause (etter det franske nei i 2005) ble det i stedet en pause fra å tenke”..”Man støter overalt på en herlig mangel på interesse for EU”..”Et samarbeid mellom nasjonalstater via regjeringer, som samtidig skal være et folkelig anliggende, som kommer tett på borgernes hjerter, er umulig”.
REELLE ARGUMENTER
Avstemmingsgrunnlaget var ja eller nei til Lisboaktraktaten. Svaret var nei – med 53,4 mot 46,6%. Seriøse observatører vektlegger – i motsetning til ja-sidens gråtekoner her hjemme – irenes motvilje mot å få redusert innflytelse, slik de nye stemmevektsreglene tilsier, og slik det nye systemet med redusert antall EU-Kommissærer innebærer, i tillegg til overgang fra enstemmighet til flertallsbeslutninger på en rekke områder. Dette er sjølsagt helt relevant for et lite land (og burde for den saks skyld også oppta ja-folka her hjemme, som så gjerne vil til Brussel for å bestemme). Siden nesten alle store partier i Irland var tilhenger av traktaten, kan det ha en viss interesse å legge merke til hva det eneste større nei-partiet vektla, nemlig motstand mot Lisboatraktatens obligatoriske militære opprustning, samt dens manglende beskyttelse av sosial sikkerhet. Sinn Fein påpekte dessuten EUs utvikling med angrep på faglige rettigheter gjennom de tre famøse dommene i EF-domstolen (Vaxholm/Laval, Viking Line og Ruffert/Niedersachsen), og koplet dette til Lisboatraktatens vektlegging av markedsfrihetene, samt EUs gjentatte manglende vilje til å utarbeide et direktiv for å beskytte offentlige tjenester mot EUs frikonkurranse-lovgivning. Altså en tydelig venstre-kritikk av traktaten og EU. Så var det åpenbart andre som var mer redd for felles skattlegging (som flere har tatt til orde for), og at Irland skulle miste sine gunstige særordninger for skattlegging av næringslivet. Det er greit nok, etter min mening. I hvert fall må ja-folk bestemme seg for om de skal fortsette å skryte av alt det positive EU har betydd for Irland (Ikke minst skatteregimet), eller om de skal ta avstand fra at dette brukes i ei folkeavstemming med stor betydning for Irlands framtid!
SKILLEVEI
EU står nå ved en skillevei. EU-Kommisjonen og statslederne kan fortsette å neglisjere den folkelige protesten mot den kursen de har lagt ut på, med ensidig markedstro, stormaktsambisjoner så vel økonomisk som militært, svekking av faglige rettigheter og manglende interesse for folks grunnleggende behov for trygghet, enten det gjelder bolig, arbeid eller helsetjenester. Eller EU kan anstrenge seg for å lytte til egne folk. Det vil i tilfelle være en ny og uvant øvelse. Fra norsk og nordisk side kan vi kanskje hviske EU noen ord i øret om den sagnomsuste nordiske modellen, med universelle velferdsordninger, et skattefinansiert velferdssystem, der en sterk fagbevegelse utgjør en hjørnestein. Denne modellen har bevist sin levedyktighet. Sjekk lista over verdens beste land å leve i. De nordiske land troner i toppen – år etter år. EU har vist en viss teoretisk interesse for modellen, i den forbindelse kalt ”flexicurity”, men jeg mistenker dem for å være mest opptatt av flexibility-delen, og mindre av security. I sin enøyde satsing på å ta opp konkurransen med Kina, India og USA har EU ikke skjønt at de må velge en helt annen vei enn disse. En utvikling som skal svekke lønninger, arbeidsmiljø, sosial trygghet og faglige rettigheter vil bare møte motstand, skape konflikter og sosial uro. Derimot ville en satsing på den nordiske velferdsmodellen kunne bli en suksess i en globalisert verden. Men da må også EU ta på seg et ansvar for å bygge opp fagorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner i gamle øst-Europa for eksempel, ikke bare overlate dette til den internasjonale solidariteten i fagbevegelsen sjøl – slik vi har sett at norsk fagbevegelse har bidratt i mange år allerede. Mens EU er mest opptatt av den billige arbeidskrafta og av å stimulere sosial dumping gjennom EF-domstolen og tjenestedirektivet.
Jeg er ikke veldig optimistisk på EUs vegne, når de nå faktisk går til angrep på den nordiske modellen, i stedet for å bruke den som forbilde. Fra 1.juli skal Frankrike og Nicolas Sarkozy ta over formannskapet. Da blir det nok helst militæropprustning og utestengelse av fattige flyktninger som kommer til å stå på EUs agenda, er jeg redd. I tillegg til å overkjøre folkeavstemmingsresultatet i Irland.
Igjen har det skjedd. En folkeavstemming gir EU et klart nei-svar. Og igjen virker det som evnen til å ta folkemeninga inn over seg er nesten fraværende hos EU-toppene. Samt hos deres klakører på ja-sida her hjemme.
Ikke før viste prognosene at avstemmingsresultatet ville gi et nei-flertall, så var ulike EU-topper raskt ute med en plan B – på tross av intense forsikringer om at det ikke fantes noen vei utenom irsk godkjenning. Det var før selve avstemminga. Egentlig er saken klar: Lisboatraktaten må, etter EUs eget regelverk for traktatendringer, vedtas enstemmig. Ellers gjelder den ikke. Det var da også den uttalte forståelsen som gjaldt mens toppene trodde det skulle bli ja. Nå har pipa fått en annen låt. Strategien for å undergrave og desavuere folkeavstemmings-resultatet har tre elementer:
1. Undergrave Irlands betydning fordi det er et så lite land. ”1 % av EUs innbyggere kan ikke
hindre de øvrige 99% å gå videre” heter det nå. Som om de øvrige 99% har hatt noe de
skulle ha sagt. Ingen andre har fått lov til å stemme. Da hadde nok ikke irene vært aleine!
”Business as usual”-utsagnene fra Sarkozy, Merkel, Barroso og Carl Bildt viser nok en
gang en europeisk elite som overhodet ikke respekterer verken egne regler eller eget folk.
Som daværende EU-formann Juncker sa det så treffende i 2005, etter det franske nei-et,;
”Et ja er det eneste gyldige svar. Et nei er bare en omvei”...
2. Skape tvil om hva irene – egentlig – sa nei til. Her når Europabevegelsen og Europeisk
Ungdom et absolutt bunnmål når de uten blygsel hevder at irene (begrenset som de sjølsagt
er?) har stemt på grunnlag av ren frykt og skremselspropaganda, angst for å bli påtvunget
en liberal abortlovgivning, aktiv dødshjelp og tvungen verneplikt i en EU-hær.
3. Lav valgdeltakelse skal gjøre avstemminga mindre legitim. Men deltakelsen var større
denne gangen (over 50%) enn ved flere andre avstemminger. Dessuten: Ingen sa på forhånd
noe om at det fantes en eller annen grense her. Hadde noen overhodet nevnt dette om det
hadde blitt (det forventa) ja-flertall? Sjølsagt ikke.
Da har jeg mer sans for analysen til den danske professor Uffe Østergaard ved International Center for Business and Politics på Handelshøyskolen i København. Han uttaler til den danske avisa Information 14.6. blant annet: ”Da vi hadde en tenkepause (etter det franske nei i 2005) ble det i stedet en pause fra å tenke”..”Man støter overalt på en herlig mangel på interesse for EU”..”Et samarbeid mellom nasjonalstater via regjeringer, som samtidig skal være et folkelig anliggende, som kommer tett på borgernes hjerter, er umulig”.
REELLE ARGUMENTER
Avstemmingsgrunnlaget var ja eller nei til Lisboaktraktaten. Svaret var nei – med 53,4 mot 46,6%. Seriøse observatører vektlegger – i motsetning til ja-sidens gråtekoner her hjemme – irenes motvilje mot å få redusert innflytelse, slik de nye stemmevektsreglene tilsier, og slik det nye systemet med redusert antall EU-Kommissærer innebærer, i tillegg til overgang fra enstemmighet til flertallsbeslutninger på en rekke områder. Dette er sjølsagt helt relevant for et lite land (og burde for den saks skyld også oppta ja-folka her hjemme, som så gjerne vil til Brussel for å bestemme). Siden nesten alle store partier i Irland var tilhenger av traktaten, kan det ha en viss interesse å legge merke til hva det eneste større nei-partiet vektla, nemlig motstand mot Lisboatraktatens obligatoriske militære opprustning, samt dens manglende beskyttelse av sosial sikkerhet. Sinn Fein påpekte dessuten EUs utvikling med angrep på faglige rettigheter gjennom de tre famøse dommene i EF-domstolen (Vaxholm/Laval, Viking Line og Ruffert/Niedersachsen), og koplet dette til Lisboatraktatens vektlegging av markedsfrihetene, samt EUs gjentatte manglende vilje til å utarbeide et direktiv for å beskytte offentlige tjenester mot EUs frikonkurranse-lovgivning. Altså en tydelig venstre-kritikk av traktaten og EU. Så var det åpenbart andre som var mer redd for felles skattlegging (som flere har tatt til orde for), og at Irland skulle miste sine gunstige særordninger for skattlegging av næringslivet. Det er greit nok, etter min mening. I hvert fall må ja-folk bestemme seg for om de skal fortsette å skryte av alt det positive EU har betydd for Irland (Ikke minst skatteregimet), eller om de skal ta avstand fra at dette brukes i ei folkeavstemming med stor betydning for Irlands framtid!
SKILLEVEI
EU står nå ved en skillevei. EU-Kommisjonen og statslederne kan fortsette å neglisjere den folkelige protesten mot den kursen de har lagt ut på, med ensidig markedstro, stormaktsambisjoner så vel økonomisk som militært, svekking av faglige rettigheter og manglende interesse for folks grunnleggende behov for trygghet, enten det gjelder bolig, arbeid eller helsetjenester. Eller EU kan anstrenge seg for å lytte til egne folk. Det vil i tilfelle være en ny og uvant øvelse. Fra norsk og nordisk side kan vi kanskje hviske EU noen ord i øret om den sagnomsuste nordiske modellen, med universelle velferdsordninger, et skattefinansiert velferdssystem, der en sterk fagbevegelse utgjør en hjørnestein. Denne modellen har bevist sin levedyktighet. Sjekk lista over verdens beste land å leve i. De nordiske land troner i toppen – år etter år. EU har vist en viss teoretisk interesse for modellen, i den forbindelse kalt ”flexicurity”, men jeg mistenker dem for å være mest opptatt av flexibility-delen, og mindre av security. I sin enøyde satsing på å ta opp konkurransen med Kina, India og USA har EU ikke skjønt at de må velge en helt annen vei enn disse. En utvikling som skal svekke lønninger, arbeidsmiljø, sosial trygghet og faglige rettigheter vil bare møte motstand, skape konflikter og sosial uro. Derimot ville en satsing på den nordiske velferdsmodellen kunne bli en suksess i en globalisert verden. Men da må også EU ta på seg et ansvar for å bygge opp fagorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner i gamle øst-Europa for eksempel, ikke bare overlate dette til den internasjonale solidariteten i fagbevegelsen sjøl – slik vi har sett at norsk fagbevegelse har bidratt i mange år allerede. Mens EU er mest opptatt av den billige arbeidskrafta og av å stimulere sosial dumping gjennom EF-domstolen og tjenestedirektivet.
Jeg er ikke veldig optimistisk på EUs vegne, når de nå faktisk går til angrep på den nordiske modellen, i stedet for å bruke den som forbilde. Fra 1.juli skal Frankrike og Nicolas Sarkozy ta over formannskapet. Da blir det nok helst militæropprustning og utestengelse av fattige flyktninger som kommer til å stå på EUs agenda, er jeg redd. I tillegg til å overkjøre folkeavstemmingsresultatet i Irland.
tirsdag 10. juni 2008
Storbrittania ut av EU?
Hvis folket fikk bestemme…
viser en meningsmåling offentliggjort i The Sunday Telegraph 9.juni i år at:
41% av velgerne vil foretrekke en løsere forbindelse til EU, basert på en handelsavtale og ellers frivillig samarbeid
27% ønsker at Storbritannia skal fortsette som fullt medlem
26% av britene vil trekke seg ut av alt samarbeid med EU
Hvis handelsavtale-alternativet ble lagt fram for en folkeavstemming sier 64% at de ville stemme for dette. På spørsmål om hva de ønsker dersom andre nasjoner skulle blokkere dette alternativet, svarer 57% at da bør Storbritannia forlate EU, mens 33% sier man burde forbli medlem.
Dette reflekterer en del av den svært utbredte folkelige skepsisen som eksisterer mot EUs overnasjonale Unions-prosjekt. Det samme kom til uttrykk i den franske og nederlandske avstemmingen om Grunnlovstraktaten i 2005, og en del av det samme ser vi nå i Irland i samband med Lisboatraktaten; EU-toppenes visjoner og ideer om EU som en politisk union på bekostning av nasjonalstatenes suverenitet og sjølstyre har ikke rotfeste hos vanlige kvinner og menn. Slik vi har sett det demonstrert i hver eneste meningsmåling her hjemme de siste 38 månedene. Folk vil ha demokrati, nasjonalt sjølstyre, kontroll over egne liv, arbeid, bolig og gode og trygge helsetjenester, ikke luftige ideer i traktater som er umulige for folk å forstå, skapt av fjerne overbetalte eliter som driver politikk på en måte som skaper politikerforakt mer enn noe annet. Alle lovene, reglene og direktivene fra EU skaper avmakt og forbitrelse hos folk, som ikke er dummere enn at de ser at mange av disse reglene ikke passer i deres land, og at de 30 EU/EØS-landene på mange måter er så forskjellige at ensarta regelverk bare blir dumt, dyrt og unødvendig. EUs overtro på markedets fortreffelighet skaper utrygghet, motstand og konflikt, og svekker trua på folkestyret. Slik det skjer når valgte ledere løper fra valgløftene sine om å la folket få stemme. Gordon Brown betaler nå en dyr pris for sin EU-lojalitet da han nektet å gjennomføre den folkeavstemminga om Lisboatraktaten han hadde lovt velgerne. Nå vender velgerne både ham og EU ryggen.
viser en meningsmåling offentliggjort i The Sunday Telegraph 9.juni i år at:
41% av velgerne vil foretrekke en løsere forbindelse til EU, basert på en handelsavtale og ellers frivillig samarbeid
27% ønsker at Storbritannia skal fortsette som fullt medlem
26% av britene vil trekke seg ut av alt samarbeid med EU
Hvis handelsavtale-alternativet ble lagt fram for en folkeavstemming sier 64% at de ville stemme for dette. På spørsmål om hva de ønsker dersom andre nasjoner skulle blokkere dette alternativet, svarer 57% at da bør Storbritannia forlate EU, mens 33% sier man burde forbli medlem.
Dette reflekterer en del av den svært utbredte folkelige skepsisen som eksisterer mot EUs overnasjonale Unions-prosjekt. Det samme kom til uttrykk i den franske og nederlandske avstemmingen om Grunnlovstraktaten i 2005, og en del av det samme ser vi nå i Irland i samband med Lisboatraktaten; EU-toppenes visjoner og ideer om EU som en politisk union på bekostning av nasjonalstatenes suverenitet og sjølstyre har ikke rotfeste hos vanlige kvinner og menn. Slik vi har sett det demonstrert i hver eneste meningsmåling her hjemme de siste 38 månedene. Folk vil ha demokrati, nasjonalt sjølstyre, kontroll over egne liv, arbeid, bolig og gode og trygge helsetjenester, ikke luftige ideer i traktater som er umulige for folk å forstå, skapt av fjerne overbetalte eliter som driver politikk på en måte som skaper politikerforakt mer enn noe annet. Alle lovene, reglene og direktivene fra EU skaper avmakt og forbitrelse hos folk, som ikke er dummere enn at de ser at mange av disse reglene ikke passer i deres land, og at de 30 EU/EØS-landene på mange måter er så forskjellige at ensarta regelverk bare blir dumt, dyrt og unødvendig. EUs overtro på markedets fortreffelighet skaper utrygghet, motstand og konflikt, og svekker trua på folkestyret. Slik det skjer når valgte ledere løper fra valgløftene sine om å la folket få stemme. Gordon Brown betaler nå en dyr pris for sin EU-lojalitet da han nektet å gjennomføre den folkeavstemminga om Lisboatraktaten han hadde lovt velgerne. Nå vender velgerne både ham og EU ryggen.
fredag 23. mai 2008
Pave- eller Presidentvalg: EU versus USA
Sammenliknet med EU framstår USA som det reneste mønsterdemokratiet, om vi ser på hvordan de to unionene gjennomfører presidentvalg.
USA har mange svin på skogen om vi diskuterer demokrati. Deres kriger i demokratiets navn har til dels diskreditert selve demokratibegrepet, for eksempel i Midt-Østen. Valgdeltakelsen i USA er ikke spesielt høy, og svært sosialt skjeiv. Likevel er det med motvillig beundring en tilskuer er vitne til hvordan det amerikanske systemet gjennomfører nominasjonsprosessene til presidentvalget, og deretter selve valget; Enorm interesse, en mengde engasjerte valgmedarbeidere, en følelse hos svært mange av å være med på noe viktig, åpenhet, debatter. Bildet skal neppe idealiseres, men har uansett viktige trekk av virkelig demokrati.
Nå skal også EU holde seg med egen president. Altså ikke president for EU-Kommisjonen, slik de allerede har. I dag Manuel Barroso fra Portugal. Sjef for EU-byråkratiet. I følge den enda ikke vedtatte Lisboatraktaten skal EU nå få en ”ordentlig president”, en politiker. Men ikke folkevalgt. Og med et høyst uklart mandat. Det skal heller ikke holdes noe valg, i vanlig forstand. EUs elite skal sjøl utpeke den utvalgte. Blant sine egne. Det sies at den ene eller den andre er ”kandidat”, men dette benektes like fort som kandidaturet lanseres. Noen er visstnok ”favoritter”, uten at det framstår som klart for noen hvorfor dette kan være tilfelle, når det ikke finnes kriterier for kandidaturet. Er det politisk erfaring som skal telle? Størrelsen på landet vedkommende kommer fra? Politisk tilhørighet? Evnen til å gjøre seg lekker for de mektigste – Tyskland, Storbritannia, Frankrike? Det sies at Tony Blair skal være uaktuell fordi han kommer fra Storbritannia – og der i gården har de ikke stilt seg 100% lojalt bak alt EU har kommet med. Fogh Rasmussen fra Danmark er lansert, vissnok fordi Danmark er akkurat passe lite, passe nær Tyskland, han er konservativ – det blåser en blå vind over Europa – og Danmark har ”flexicuriy”, som for tiden er et adelsmerke for alle unntatt EF-domstolen. Men Danmark har unntak. De er unntatt fra både det militære og det pengepolitiske samarbeidet ØMU. Blant annet. Det vil derfor Fogh’n gjøre noe med, og vil ventelig invitere til ny dansk folkeavstemming om de danske unntak – akkurat i tide til å kunne bli lansert på ”ordentlig” som EU-president.
Jeg karikerer en smule, men bare en smule. Dette er nemlig en karikatur av et demokrati, og viser bare at EU har uhyre langt å gå i sin demokratiforståelse og –praksis. Selve behandlingen av Lisboatraktaten er en oppvisning i anti-demokrati, slik bl.a. den danske avisa ”Information” har påpekt på lederplass (25.4.08). Når så eliten i EU har bestemt seg for å holde seg med både president og utenriksminister (Unnskyld: ”Den høye beskytter av Unionens felles utenriks- og sikkerhetspolitikk”), så velger de altså hemmelighetsskremmeri, taktikkeri og politikkens verste utslag: Hestehandling, som metode. Milevidt unna amerikanernes åpenhet, debatt og engasjement. Hvor er kandidatene? Hvor er programmene? Hvor er politikken i dette bildet? Og viktigst: Hvor er velgerne? Uinteressante. Her skal utpekes den likeste blant likemenn (og et par kvinner). Mest av alt minner det om når katolikkene velger pave. Det eneste som mangler er røyken opp av pipa når valget er gjort. Kjenner vi EU rett så finner de vel på en passe pompøs seremoni for dette også. Er det virkelig så vanskelig å forstå for dette landets Jagland’er og Pettersen’er at det norske folk føler avstand til dette narrespillet de framfører der nede i Brussel?
USA har mange svin på skogen om vi diskuterer demokrati. Deres kriger i demokratiets navn har til dels diskreditert selve demokratibegrepet, for eksempel i Midt-Østen. Valgdeltakelsen i USA er ikke spesielt høy, og svært sosialt skjeiv. Likevel er det med motvillig beundring en tilskuer er vitne til hvordan det amerikanske systemet gjennomfører nominasjonsprosessene til presidentvalget, og deretter selve valget; Enorm interesse, en mengde engasjerte valgmedarbeidere, en følelse hos svært mange av å være med på noe viktig, åpenhet, debatter. Bildet skal neppe idealiseres, men har uansett viktige trekk av virkelig demokrati.
Nå skal også EU holde seg med egen president. Altså ikke president for EU-Kommisjonen, slik de allerede har. I dag Manuel Barroso fra Portugal. Sjef for EU-byråkratiet. I følge den enda ikke vedtatte Lisboatraktaten skal EU nå få en ”ordentlig president”, en politiker. Men ikke folkevalgt. Og med et høyst uklart mandat. Det skal heller ikke holdes noe valg, i vanlig forstand. EUs elite skal sjøl utpeke den utvalgte. Blant sine egne. Det sies at den ene eller den andre er ”kandidat”, men dette benektes like fort som kandidaturet lanseres. Noen er visstnok ”favoritter”, uten at det framstår som klart for noen hvorfor dette kan være tilfelle, når det ikke finnes kriterier for kandidaturet. Er det politisk erfaring som skal telle? Størrelsen på landet vedkommende kommer fra? Politisk tilhørighet? Evnen til å gjøre seg lekker for de mektigste – Tyskland, Storbritannia, Frankrike? Det sies at Tony Blair skal være uaktuell fordi han kommer fra Storbritannia – og der i gården har de ikke stilt seg 100% lojalt bak alt EU har kommet med. Fogh Rasmussen fra Danmark er lansert, vissnok fordi Danmark er akkurat passe lite, passe nær Tyskland, han er konservativ – det blåser en blå vind over Europa – og Danmark har ”flexicuriy”, som for tiden er et adelsmerke for alle unntatt EF-domstolen. Men Danmark har unntak. De er unntatt fra både det militære og det pengepolitiske samarbeidet ØMU. Blant annet. Det vil derfor Fogh’n gjøre noe med, og vil ventelig invitere til ny dansk folkeavstemming om de danske unntak – akkurat i tide til å kunne bli lansert på ”ordentlig” som EU-president.
Jeg karikerer en smule, men bare en smule. Dette er nemlig en karikatur av et demokrati, og viser bare at EU har uhyre langt å gå i sin demokratiforståelse og –praksis. Selve behandlingen av Lisboatraktaten er en oppvisning i anti-demokrati, slik bl.a. den danske avisa ”Information” har påpekt på lederplass (25.4.08). Når så eliten i EU har bestemt seg for å holde seg med både president og utenriksminister (Unnskyld: ”Den høye beskytter av Unionens felles utenriks- og sikkerhetspolitikk”), så velger de altså hemmelighetsskremmeri, taktikkeri og politikkens verste utslag: Hestehandling, som metode. Milevidt unna amerikanernes åpenhet, debatt og engasjement. Hvor er kandidatene? Hvor er programmene? Hvor er politikken i dette bildet? Og viktigst: Hvor er velgerne? Uinteressante. Her skal utpekes den likeste blant likemenn (og et par kvinner). Mest av alt minner det om når katolikkene velger pave. Det eneste som mangler er røyken opp av pipa når valget er gjort. Kjenner vi EU rett så finner de vel på en passe pompøs seremoni for dette også. Er det virkelig så vanskelig å forstå for dette landets Jagland’er og Pettersen’er at det norske folk føler avstand til dette narrespillet de framfører der nede i Brussel?
mandag 12. mai 2008
Når NHO graver skyttergrav
Adm.direktør i NHO Finn Bergesen jr. har re-lansert arbeidsgiverorganisasjonens gamle kamprop: ”Norge må inn i EU”. Som gjesteskribent hos den norske EU-delegasjonen i Brussel gjentar han gamle besvergelser og plusser på med noen nye. Bergesen har fasit: Island blir snart EU-medlem, og da ryker EØS-avtalen. Noen annen løsning for Norge enn EU-medlemskap finnes ikke. Det er hakk i plata når han påberoper seg EUs straffetoll på laks som ja-argument, samtidig som han (også) har ”oppdaget” at Norge har et demokratisk underskudd gjennom EØS-avtalen. Til og med Euro bruker NHO-sjefen som argument. Det er høyt spill for deler av norsk næringsliv som ikke akkurat kan sies å ha sammenfallende interesser med EU. NHO-sjefen virker ikke lydhør overfor norske økonomiske eksperter. Mer utidig blir Bergesen når han tar fram sin versjon av den gamle Erna Solberg-metaforen om at ”Gratispassasjerer er en ting, men rike sådanne, har lett for å få noe usympatisk og egoistisk ved seg”. Jeg går ut fra at NHO-direktøren har fått med seg at Norge betaler mer enn10 milliarder i EØS-”kontingent”, i tillegg til innskudd i diverse andre ordninger? Som credo velger Bergesen følgende: ”Det er viktig at norske partier i sine forberedelser til sine kommende stortingsprogrammer inntar en åpen holdning til medlemskap i neste periode og ikke låser seg fast. Ingen partier bør akseptere å delta i en koalisjonsregjering med partnere som stiller med veto i denne saken”. En bannbulle fra NHO mot at nei-partier skal sitte i regjering altså. Ut med SP, SV og KrF, kanskje også Venstre? Kan FrP aksepteres av NHO – de svarer jo heller ikke opp hans forventninger? NHOs kannestøperier viser i hvert fall at de har lite lært av sine tidligere feilgrep når det gjelder EU-spørsmålet. De var av de mest ytterliggående når det gjaldt skremselspropaganda om næringslivets undergang uten EU-medlemskap i 1994-kampen. Var det ikke flere hundre tusen arbeidsplasser som skulle gå tapt? Til og med Kåre Willoch oppsummerte disse skremslene som fullstendig urealistiske og et bomskudd fra ja-sida. Syretesten for NHO i 2008 bør være: Hvordan går det egentlig med næringslivet i Norge utafor EU? NHO melder seg altså på for omkamp om EU. Ikke overraskende, men likevel påfallende. Undersøkelser har vist at et stort mindretall av bedriftseiere, ikke minst av små og mellomstore bedrifter, er motstandere av EU-medlemskap. 60% av det norske folk er mot. Det er nei-flertall i alle landsdeler, yrkes og aldersgrupper unntatt blant velstående menn over middagshøyden i Oslo og Akershus. Det har vært klart nei-flertall i over tre år. Så hva er egentlig foranledningen til at NHO blåser i kampluren – nå? Ikke annet enn den samme velregisserte kampanjen som ja-siden har holdt på med en stund om hvor ille det er at Norge ikke har funnet ”sin plass ved bordet” i Brussel. Den står som kjent tom, men EU har forsikret oss om at vi er alltid velkommen, kfr. både president Barroso og visepresident Wahlstrøm på norgesbesøk i det siste. Og så stunder det mot stortingsvalg, og NHO prøver altså å opptre som en strategisk aktør. Det kunne være interessant å utfordre NHOs demokratiske sinnelag en smule, siden de nå har kastet hansken: Hva med en ny folkeavstemming om EU i 2010? Det er jo ikke så lenge til, slik at tålmodigheten ikke behøver å tøyes så lenge. Riktignok er det sannsynlig at nei-siden vil ha flertall på meningsmålingene, og det er heller ikke sannsynlig at noen ja-regjering er stablet på beina. Men hvem har sagt at ja-siden skal ha kontroll over alle betingelsene for å lykkes?
Jeg tror NHO blir nødt til å forholde seg til det smålåtne norske folkestyret en god stund til, og at drømmen om Brussel vil forbli en drøm. I mellomtiden kunne et resultatorientert NHO heller støtte Nei til EUs krav om en ”NOU om EØS”, slik at det demokratiske underskuddet som heter manglende kritisk debatt om EØS-avtalen kunne erstattes med en åpen og total gjennomgang av erfaringene med denne avtalen som er den mest omfattende og inngripende Norge noen gang har inngått. Postulatet om at det kun er EØS som kan ivareta norske næringsinteresser kunne bli testet, og påstanden om at det ikke finnes noe annet alternativ enn fullt medlemskap kunne bli prøvet ut. Og så kunne vi gjennomgått betingelsene for den vetoretten som også NHO lovpriste den gang, i 1994, men som Norge aldri har brukt. Det er mye konkret å ta fatt i, Bergesen, uten å måtte vandre ut i ørkenen med ropet om norsk EU-medlemskap.
Jeg tror NHO blir nødt til å forholde seg til det smålåtne norske folkestyret en god stund til, og at drømmen om Brussel vil forbli en drøm. I mellomtiden kunne et resultatorientert NHO heller støtte Nei til EUs krav om en ”NOU om EØS”, slik at det demokratiske underskuddet som heter manglende kritisk debatt om EØS-avtalen kunne erstattes med en åpen og total gjennomgang av erfaringene med denne avtalen som er den mest omfattende og inngripende Norge noen gang har inngått. Postulatet om at det kun er EØS som kan ivareta norske næringsinteresser kunne bli testet, og påstanden om at det ikke finnes noe annet alternativ enn fullt medlemskap kunne bli prøvet ut. Og så kunne vi gjennomgått betingelsene for den vetoretten som også NHO lovpriste den gang, i 1994, men som Norge aldri har brukt. Det er mye konkret å ta fatt i, Bergesen, uten å måtte vandre ut i ørkenen med ropet om norsk EU-medlemskap.
torsdag 17. april 2008
Kloke ord om flagg 17. mai
I Oslo og andre steder har det vært antydning til debatt foran årets 17.mai om bruk av flagg. I Oslo har dette handlet om hvorvidt mennesker med bakgrunn fra andre land kan ta med flaggene sine i 17. mai-toget, eller om toget bør være forbeholdt det norske flagget. 17.mai er en markering av den norske nasjonalstaten og den historiske kampen for demokrati og nasjonal selvstendighet. Flagget er et symbol på nettopp dette. Derfor er det en flott skikk at nasjonaldagen vår feires med det norske flagget, og nasjonaldrakter, slik alle andre folk også gjør på sine nasjonaldager. Imidlertid er det etter mitt syn helt feil å skulle forby folk med bakgrunn fra andre land å bruke sine flagg og nasjonaldrakter 17.mai. Jeg mener vi heller skal se det som en gest til Norge at folk så gjerne vil delta på Norges nasjonaldag, og som en hyllest at de som ønsker det tar med seg sin ”bunad” eller sitt flagg. De vil uansett bli fargerike innslag i et tog dominert av rødt, hvitt og blått. Som redaktør Braanen i Klassekampen skriver i sin leder 17.4.08: ”Andre lands nasjonale uavhengighet og menneskers kjærlighet til sitt eget land er ingen trussel mot Norges selvstendighet og uavhengighet. Drømmen vi står sammen om er jo at alle land og nasjoner skal kunne leve fredelig og likestilt side om side”. Tiltredes!
fredag 11. april 2008
Krokodilletårer mot EØS
EØS-avtalen, EFTA-domstolen og EØS-avtalens overvåkingsorgan ESA har utvilsomt stor betydning for det norske samfunn. La det ikke herske tvil: Nei til EU er sterkt kritisk til EØS-avtalen og EØS-institusjonene. Vi har fremmet et konkret krav om en offentlig konsekvensutredning av EØS-avtalen, der vi ser for oss at både historikk, konkrete positive og negative konsekvenser, vetoretten i EØS og alternativer til EØS-avtalen blir utredet. Med den uviljen det har vært til å diskutere EØS-avtalen som sådan i det politiske miljøet, mener vi at veien om en offentlig utredning – en ”NOU om EØS” – er veien å gå for å få et felles debattgrunnlag om denne viktige og omfattende saken. Dette er et krav vi nå retter til alle de politiske partiene fram mot stortingsvalget 2009: Vi må få en reell EØS-debatt!
I mellomtiden ser vi så og si daglig konkrete utslag av EØS-avtalens gjennomslagskraft i det norske samfunn. Debatten om EUs datalagringsdirektiv har pågått en god stund, og motstanden er massiv. Debatten om EUs tjenestedirektiv har rast i flere år; Nå går den inn i en avgjørende fase fram mot en avklaring av om regjeringa er villig til å bruke sin avtalefesta rett til å nedlegge veto. To dommer i EF-domstolen i det siste (Vaxholm/Laval og Ryffelt/Niedersachsen) kan få stor betydning for den nordiske velferdsmodellen og kampen mot sosial dumping. ESA har nå begynt å stille spørsmålstegn ved den norske pressestøtta. I fjor ble Norge dømt i saken om hjemfallsretten til norsk vannkraft. Norge står ikke fritt til å utforme egen likestillingspolitikk pga. EØS. Norske kommuner blir dratt for ESA og EU-systemet når de vil subsidiere lokale idrettslag med billige tomter til stadionanlegg, slik Bryne kommune nå er blitt. Lista er nesten uendelig.
I det siste har også den norske ja-siden kommet med en del kritiske utsagn om EØS-avtalen. De gråter etter min mening krokodilletårer. Deres s.k. ”kritikk” av EØS-avtalen er utelukkende et forsøk på å stable på beina et argument for norsk EU-medlemskap. Faktum er at norsk ja-side er enig i nesten alt som kommer fra EU. Det er derfor de vil at Norge skal inn i Unionen. Som Jan Petersen sa det i 1994: ”Det vil bli mye letter å få gjennom høyrepolitikk i Norge dersom vi blir medlemmer av EU”. Det har han åpenbart rett i, fordi EU er et markedsliberalt prosjekt, der ”fri flyt” og konkurranseregelverket i det indre markedet er overordna de fleste andre hensyn. Det er derfor det trekker ut og trekker ut med et norsk gjennomslag overfor EU for CO2-rensing på Mongstad; Statsstøtteregelverket er slik utforma at dette blir sett på som ”konkurransevridning” av ESA, ikke som et foregangstiltak for miljøet og i klimakampen! Mitt kritiske spørsmål til folk på ja-siden som uttaler seg EØS-kritisk, er om de er opptatt av at EUs indre marked – via EØS – er problemet, siden det pålegger oss en rekke ting vi mener er uheldig for det norske samfunnet? Eller om poenget bare er å ”komme seg til Brussel for å sitte ved bordet”? Er ikke ja-siden stort sett såre fornøyd med det meste av de mange tusen direktivene som er kommet fra EU? Er det ikke nei-siden som protesterer mot de verste av dem? Nei til EU, som ønsker å få EØS-avtalen erstattet med en to-sidig handelsavtale, ser likevel klar prinsipiell forskjell på EØS-avtalen og fullt EU-medlemskap. Utenfor EU avgjøres norsk utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk, rentepolitikk, landbrukspolitikk og fiskeripolitikk, samt store deler av velferdspolitikken av den norske regjeringa eller av Stortinget. Betyr ikke slik nasjonal sjølstendighet noe for de ivrigste EU-tilhengerne? Er de villige til å gi slipp på all nasjonal kontroll for å få bittelitte grann mer innflytelse i det indre marked? Løsningen burde være enkel: Støtt Nei til EUs forslag om å erstatte EØS-avtalen med en to-sidig handelsavtale. Da slipper vi å ”være EØS-koloni” som ja-siden har begynt å omtale det. Og vi beholder og tar tilbake full suverenitet over viktige beslutninger for det norske samfunn. Fattet av norske folkevalgte som er innsatt etter frie valg i et nasjonalt demokrati. Den eneste holdbare modellen om folkestyret skal styrkes, ikke svekkes.
I mellomtiden ser vi så og si daglig konkrete utslag av EØS-avtalens gjennomslagskraft i det norske samfunn. Debatten om EUs datalagringsdirektiv har pågått en god stund, og motstanden er massiv. Debatten om EUs tjenestedirektiv har rast i flere år; Nå går den inn i en avgjørende fase fram mot en avklaring av om regjeringa er villig til å bruke sin avtalefesta rett til å nedlegge veto. To dommer i EF-domstolen i det siste (Vaxholm/Laval og Ryffelt/Niedersachsen) kan få stor betydning for den nordiske velferdsmodellen og kampen mot sosial dumping. ESA har nå begynt å stille spørsmålstegn ved den norske pressestøtta. I fjor ble Norge dømt i saken om hjemfallsretten til norsk vannkraft. Norge står ikke fritt til å utforme egen likestillingspolitikk pga. EØS. Norske kommuner blir dratt for ESA og EU-systemet når de vil subsidiere lokale idrettslag med billige tomter til stadionanlegg, slik Bryne kommune nå er blitt. Lista er nesten uendelig.
I det siste har også den norske ja-siden kommet med en del kritiske utsagn om EØS-avtalen. De gråter etter min mening krokodilletårer. Deres s.k. ”kritikk” av EØS-avtalen er utelukkende et forsøk på å stable på beina et argument for norsk EU-medlemskap. Faktum er at norsk ja-side er enig i nesten alt som kommer fra EU. Det er derfor de vil at Norge skal inn i Unionen. Som Jan Petersen sa det i 1994: ”Det vil bli mye letter å få gjennom høyrepolitikk i Norge dersom vi blir medlemmer av EU”. Det har han åpenbart rett i, fordi EU er et markedsliberalt prosjekt, der ”fri flyt” og konkurranseregelverket i det indre markedet er overordna de fleste andre hensyn. Det er derfor det trekker ut og trekker ut med et norsk gjennomslag overfor EU for CO2-rensing på Mongstad; Statsstøtteregelverket er slik utforma at dette blir sett på som ”konkurransevridning” av ESA, ikke som et foregangstiltak for miljøet og i klimakampen! Mitt kritiske spørsmål til folk på ja-siden som uttaler seg EØS-kritisk, er om de er opptatt av at EUs indre marked – via EØS – er problemet, siden det pålegger oss en rekke ting vi mener er uheldig for det norske samfunnet? Eller om poenget bare er å ”komme seg til Brussel for å sitte ved bordet”? Er ikke ja-siden stort sett såre fornøyd med det meste av de mange tusen direktivene som er kommet fra EU? Er det ikke nei-siden som protesterer mot de verste av dem? Nei til EU, som ønsker å få EØS-avtalen erstattet med en to-sidig handelsavtale, ser likevel klar prinsipiell forskjell på EØS-avtalen og fullt EU-medlemskap. Utenfor EU avgjøres norsk utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk, rentepolitikk, landbrukspolitikk og fiskeripolitikk, samt store deler av velferdspolitikken av den norske regjeringa eller av Stortinget. Betyr ikke slik nasjonal sjølstendighet noe for de ivrigste EU-tilhengerne? Er de villige til å gi slipp på all nasjonal kontroll for å få bittelitte grann mer innflytelse i det indre marked? Løsningen burde være enkel: Støtt Nei til EUs forslag om å erstatte EØS-avtalen med en to-sidig handelsavtale. Da slipper vi å ”være EØS-koloni” som ja-siden har begynt å omtale det. Og vi beholder og tar tilbake full suverenitet over viktige beslutninger for det norske samfunn. Fattet av norske folkevalgte som er innsatt etter frie valg i et nasjonalt demokrati. Den eneste holdbare modellen om folkestyret skal styrkes, ikke svekkes.
mandag 31. mars 2008
Fagbevegelsen etter Vaxholm/Laval
EF-domstolen har dømt i den s.k. ”Vaxholm/Laval-saken”. Dommen er et nederlag for svensk fagbevegelse, som med dette har fått en dom mot seg i et kjernespørsmål for fagbevegelsen; Retten til kollektive avtaler versus retten til fri bevegelse av arbeidskraft. I stedet har EF-retten slått fast at EUs ”frihet” står over svensk arbeidsrett. Til overmål har EF-retten i en annen dom, den s.k. ”Viking Line-saken”, slått fast at frie kapitalbevegelser står over streikeretten.
Dette er alvorlige varsler også for norsk fagbevegelse, og viser at i EU har fagbevegelsen en motstander som ved hjelp av sitt rettsapparat tar sikte på å tvinge fagbevegelsen i kne. Det har i Norge ofte vært hevdet at nasjonal arbeidsrett skulle stå over EF-retten. Det er en tvilsom påstand, også når den kommer fra FAFO. Med EF-domstolen i ryggen og med tjenestedirektivet som redskap kan norsk fagbevegelse komme til å gå mørke tider i møte.
Man bør derfor lytte nøye til en del internasjonale røster i disse sakene. For eksempel professor Fritz Scharpf, en tungvekter i tyske forskningsmiljøer, bl.a. fra Berlin og Køln, og med EU som ekspertområde. Han oppfordrer rett og slett Sverige til å bryte mot Lavaldommen. Han mener det er totalt uakseptabelt at EF-domstolens makt bare vokser på bekostning av EU-landenes suverenitet og de folkevalgtes makt. Han mener at den eneste måten å få en endring på dette er at et land våger å bryte med EUs regler og åpent motsette seg en dom. Det hjelper ikke engang at streikeretten er nedfelt i grunnloven, slik den er i Tyskland, fordi landene må innordne seg fellesskapsretten, som igjen dømmer etter EUs traktater og de fire friheter – altså konkurranselovgivning og ”fri flyt”.
Den rettspraksis som springer ut av EF-dommene går i praksis ikke å endre for det enkelte medlemsland ad politisk vei, ifølge Scharpf. To andre som tar opp denne problemstillinga er de to svenske sosialdemokratiske veteranene Morgan Johanson og Bo Bernhardsson. Den ene tidligere minister og den andre medlem av Riksdagen. Begge EU-tilhengere. De ser så alvorlig på domfellelsen i Vaxholm/Laval at de oppfordrer det sosialdemokratiske partiet til å stemme mot godkjenning av EUs nye traktat – Lisboatraktaten.
De sier, ifølge et innlegg i Dagens Nyheter, at ”en grunnstein i sosialdemokratisk politikk og i den svenske arbeids-markedsmodellen er slått i stykker. Vi bør kreve at Vaxholm-spørsmålet løses på en akseptabel måte og vente med å ratifisere EU-traktaten så lenge dette ikke har skjedd.” -Når fikk EF-domstolen mandat til å dømme svenske konfliktregler? – spør de to, og når ble EF-domstolen en overordnet arbeidsrett, og skal den virkelig være det? spør de to videre, og fastslår at EF-domstolen står i motsetning til prinsippet om folkesuvereniten. ”Dette blir med andre ord et spørsmål om demokrati. Velgerne kan stille de folkevalgte til ansvar og skifte dem ut. Mens jurister ved domstolen ikke står til ansvar for velgerne”, skriver de to.
Dette er rett til kjernen av den norske debatten om tjenestedirektivet! Vaxholm/Laval og Viking Line-dommene bare understreker betydninga av at Norge legger ned veto mot dette direktivet som nettopp vil overføre ny makt fra Norge til EU, og fra EU til EF-domstolene. Føre-var prinsippet må legges til grunn. Nei til et direktiv som vi bare kan ane de fulle konsekvensene av, men der norsk fagbevegelses og det norske demokratiet kan lide smertelige tap. Vi kan enda snu i tide, fordi vi nettopp ikke er medlem av EU.
Abonner på:
Innlegg (Atom)