Inn i EU på grunn av russerfrykt?

Ja-sida graver dypt i bunken når de skal prøve å få Norge inn i EU. Alle husker vel de famøse uttalelsene til ledende ja-folk i 1994 om økonomiske katastrofe om vi ikke ble med? Uttalelser forstandige folk som Kåre Willoch har kalt ”usaklige overdrivelser” i etterkant. Etter 3,5 år med nei-flertall på meningsmålingene kan man forstå at ja-sida blir desperate. Et år mente Høyre at vi må med i EURO-samarbeidet. Det utspillet varte i to dager, så hadde seriøse norske økonomer skutt det ned. Kort tid tilbake var det Islands-suget som skulle trekke oss i den Europeiske Union. Var det noen som slo av støvsugeren? Nå – etter Russlands innmarsj i Georgia – sier ja-folk at vi må inn i EU for å forsvare våre interesser i nordområdene. Høyres Inge Lønning – kjent fra EU-kampen i 1994 – og deres utenrikspolitiske talsmann Finn Martin Wallersnes maner oss i Dagsavisen 8.9. til å forstå alvoret i situasjonen. (”Nytt alvor i verden”). Mer troverdige analytikere har tegnet et noe annet bilde; Norge er tross alt ikke en del av det tidligere Sovjetunionen, det er ikke i vårt land det skal settes opp et rakettskjold, Norge har ingen grunn til å frykte at vi når som helst kan risikere et russisk angrep osv. – nøkterne ord til ettertanke fra både forsvarsledelse og sikkerhetspolitiske eksperter. Det er klart at Norge har vitale interesser i nord, i form av både olje, gass, fisk, transportveier og strategisk beliggenhet. Spesielt nå som pol-isen åpner seg deler av året, og man kan se for seg Finnmarkskysten som en viktigere strategisk kyst ved transport av etterspurte råvarer både til Østen og til USA. Samtidig har man altså hensynet til miljøet, fisken og fare for utslipp. Klart det tegner seg konfliktlinjer. Men er det russerne som er problemet? Og er EU svaret? Uten plass til å gå djupt inn i disse problemstillingene, må det være lov til å peke på at EU så langt har utmerket seg mest ved at fartøyer fra EU-land bedriver tjuvfiske i våre farvann, eller ved at EUs utkastpolitikk gjør at de svekker den norske fiskestammen. På den andre siden er norsk olje og gass svært etterspurt i EU, blant annet pga. uvilje mot å bli bundet så sterkt opp til et mer uberegnelig Russland som energileverandør. Men betyr det at vi skal overlate så vel fiske som olje og gass til EU? Som kjent betyr et EU-medlemskap at det vil være EUs fiskeripolitikk, og ikke norsk, som skal gjelde. Også på olje/gass-området vil EU få sterkt økt innflytelse. Faren for økt press på mer og hurtigere oljeleting og –utvinning vil være stor – for eksempel i Lofoten/Vesterålen, og ved Svalbard. Det er mulig at det passer Høyre, men det passer ikke miljøbevegelsen, og det er kanskje ikke i tråd med vitale norske fiskeripolitiske, energipolitiske, miljøpolitiske og sikkerhetspolitiske interesser? Det foregår en rivalisering mellom USA og EU på mange plan. Kan hende har Norge interesse av å balansere disse motsetningene, snarere enn å kjøre seg fast i en EU-lojalitet? På den andre siden – hvem er EU? Snakker vi italienere, spanjoler, portugisere – så har disse neppe den store interessen av å forsvare nordområdene. Deres blikk er vendt sørover. Det gjelder i hovedsak også Frankrike – kfr. Sarkozys forsøk på å etablere en ”Middelhavsunion”. De tidligere øst-europeiske EU-landene har også sin oppmerksomhet vendt i andre retninger, mens Storbritannia er historisk opphengt i sin USA-lojalitet. Så hva står vi igjen med av EU? Sverige, Finland, kanskje Danmark? Norden? Kanskje det var en ide, dersom Norge faktisk har behov for venner for å ivareta våre interesser i nord? Spe på litt tysk realpolitikk så kanskje Norge bør manøvrere seg videre inn i dette farvannet framfor å rote seg inn i en Union i konflikt med seg sjøl? Det virker som den nåværende regjeringa jobber langs dette sporet. Det virker langt mer fruktbart enn Høyres evige sorgarbeid over at de ikke får folket med seg på EU-drømmeriene sine.