Etter det irske nei til Lisboa-traktaten har vi sett EU-lederne opptre som en flokk kyllinger. De løper i hver sin retning mens de flakser med vingene og utstøter noen uforståelige lyder. I stedet for å holde seg til spillereglene – nei i ett land gravlegger ethvert traktatforslag – lager de seg nye regler. Som vi har sett så mange ganger før. I alle andre sammenhenger kalles dette for juks. Tenk deg at franskmennene etter å ha tapt for Italia i fotball-EM skulle ha krevd seieren ut fra at nye regler (som de sjøl har funnet på) sier at den som lager færrest mål vinner! Alle skjønner umiddelbart at dette er uholdbart. I EU er nettopp slike tricks "statsmannskunst". Kall det hva du vil for meg – demokrati er det ikke.
Lederen i Høyres EU-utvalg Nikolai Astrup avlegger meg et besøk i Dagbladet 21.6. ("Hvilket EU vil vi ha?"). Han kommer med den interessante påstanden at du ikke kan få både et demokratisk og et sosialt EU. Problemet, Astrup, er at EU er ingen av delene. I saken om EU-grunnloven/Lisboa-traktaten har EU vist sitt udemokratiske ansikt til fulle. Det franske og nederlandske folkets nei til EU-grunnloven førte bare til kosmetiske endringer i traktatforslaget og en ny ratifikasjonsprosess der alle andre EU-land enn Irland har snodd seg unna folkeavstemning. I fire relativt ferske domsavgjørelser (den siste kom i forrige uke mot Luxembourg) er fagbevegelsen og nasjonale/regionale myndigheter dømt for å prøve å opprettholde faglige rettigheter samt nasjonale lønns- og arbeidsmiljøstandarder. EF-domstolen har dømt 110 % i tråd med konkurransereglene og de fire frihetene i traktatverket.
Det er uklart for meg om Høyre går inn for et mest mulig overstatlig EU – et United States of Europe? Den retninga møter i alle fall motstand i EUs egen befolkning. Nei til EU er sjølsagt heller ingen tilhenger av en slik utvikling. Vi mener den eneste demokratiske veien er via mellomstatlig samarbeid. Altså et EU i motsatt retning av sentraliseringa i Lisboa-traktaten. Vi innser at vår innflytelse på denne utviklinga er begrensa, sjøl om vi støtter irske, danske, svenske, franske og andre meningsfeller og samarbeidsorganisasjoner i forsvaret av demokratiet i EU.
Astrup har helt rett i at vi mener sosialpolitikken bør være medlemsstatenes ansvar. Det er bare det at EU ikke klarer å holde fingrene av fatet, og definerer det aller meste som en del av det "frie" indre markedet. Slik oppstår problemene mht. hjemfallsrett, industrikraftregimer osv. også for Norge i EØS. I våre naboland har EU nå begynt å gå svensk og dansk boligpolitikk etter i sømmene fordi de gjennom sin politikk med kommunale utleieboliger "fordreier konkurransen i boligmarkedet" som det heter på EU-språket.
EF-domstolens liberalistiske dommer har nå skapt stor uro i hele den europeiske fagbevegelsen, og styrket motstanden mot Lisboa-traktaten, som mange oppfatter som en forsterking av konkurransetenkingas forrang over politisk styring. I Norge har vi fremdeles muligheten til å stoppe tjenestedirektivet, som er et ektefødt barn av EUs dogme om frihet for markedet. Et norsk veto mot tjenestedirektivet vil være en glimrende oppfølging av det irske nei til et EU på ville veier.
lørdag 28. juni 2008
mandag 16. juni 2008
Ingen skam å snu for EU
Etter det irske nei i folkeavstemminga om Lisboatraktaten:
Igjen har det skjedd. En folkeavstemming gir EU et klart nei-svar. Og igjen virker det som evnen til å ta folkemeninga inn over seg er nesten fraværende hos EU-toppene. Samt hos deres klakører på ja-sida her hjemme.
Ikke før viste prognosene at avstemmingsresultatet ville gi et nei-flertall, så var ulike EU-topper raskt ute med en plan B – på tross av intense forsikringer om at det ikke fantes noen vei utenom irsk godkjenning. Det var før selve avstemminga. Egentlig er saken klar: Lisboatraktaten må, etter EUs eget regelverk for traktatendringer, vedtas enstemmig. Ellers gjelder den ikke. Det var da også den uttalte forståelsen som gjaldt mens toppene trodde det skulle bli ja. Nå har pipa fått en annen låt. Strategien for å undergrave og desavuere folkeavstemmings-resultatet har tre elementer:
1. Undergrave Irlands betydning fordi det er et så lite land. ”1 % av EUs innbyggere kan ikke
hindre de øvrige 99% å gå videre” heter det nå. Som om de øvrige 99% har hatt noe de
skulle ha sagt. Ingen andre har fått lov til å stemme. Da hadde nok ikke irene vært aleine!
”Business as usual”-utsagnene fra Sarkozy, Merkel, Barroso og Carl Bildt viser nok en
gang en europeisk elite som overhodet ikke respekterer verken egne regler eller eget folk.
Som daværende EU-formann Juncker sa det så treffende i 2005, etter det franske nei-et,;
”Et ja er det eneste gyldige svar. Et nei er bare en omvei”...
2. Skape tvil om hva irene – egentlig – sa nei til. Her når Europabevegelsen og Europeisk
Ungdom et absolutt bunnmål når de uten blygsel hevder at irene (begrenset som de sjølsagt
er?) har stemt på grunnlag av ren frykt og skremselspropaganda, angst for å bli påtvunget
en liberal abortlovgivning, aktiv dødshjelp og tvungen verneplikt i en EU-hær.
3. Lav valgdeltakelse skal gjøre avstemminga mindre legitim. Men deltakelsen var større
denne gangen (over 50%) enn ved flere andre avstemminger. Dessuten: Ingen sa på forhånd
noe om at det fantes en eller annen grense her. Hadde noen overhodet nevnt dette om det
hadde blitt (det forventa) ja-flertall? Sjølsagt ikke.
Da har jeg mer sans for analysen til den danske professor Uffe Østergaard ved International Center for Business and Politics på Handelshøyskolen i København. Han uttaler til den danske avisa Information 14.6. blant annet: ”Da vi hadde en tenkepause (etter det franske nei i 2005) ble det i stedet en pause fra å tenke”..”Man støter overalt på en herlig mangel på interesse for EU”..”Et samarbeid mellom nasjonalstater via regjeringer, som samtidig skal være et folkelig anliggende, som kommer tett på borgernes hjerter, er umulig”.
REELLE ARGUMENTER
Avstemmingsgrunnlaget var ja eller nei til Lisboaktraktaten. Svaret var nei – med 53,4 mot 46,6%. Seriøse observatører vektlegger – i motsetning til ja-sidens gråtekoner her hjemme – irenes motvilje mot å få redusert innflytelse, slik de nye stemmevektsreglene tilsier, og slik det nye systemet med redusert antall EU-Kommissærer innebærer, i tillegg til overgang fra enstemmighet til flertallsbeslutninger på en rekke områder. Dette er sjølsagt helt relevant for et lite land (og burde for den saks skyld også oppta ja-folka her hjemme, som så gjerne vil til Brussel for å bestemme). Siden nesten alle store partier i Irland var tilhenger av traktaten, kan det ha en viss interesse å legge merke til hva det eneste større nei-partiet vektla, nemlig motstand mot Lisboatraktatens obligatoriske militære opprustning, samt dens manglende beskyttelse av sosial sikkerhet. Sinn Fein påpekte dessuten EUs utvikling med angrep på faglige rettigheter gjennom de tre famøse dommene i EF-domstolen (Vaxholm/Laval, Viking Line og Ruffert/Niedersachsen), og koplet dette til Lisboatraktatens vektlegging av markedsfrihetene, samt EUs gjentatte manglende vilje til å utarbeide et direktiv for å beskytte offentlige tjenester mot EUs frikonkurranse-lovgivning. Altså en tydelig venstre-kritikk av traktaten og EU. Så var det åpenbart andre som var mer redd for felles skattlegging (som flere har tatt til orde for), og at Irland skulle miste sine gunstige særordninger for skattlegging av næringslivet. Det er greit nok, etter min mening. I hvert fall må ja-folk bestemme seg for om de skal fortsette å skryte av alt det positive EU har betydd for Irland (Ikke minst skatteregimet), eller om de skal ta avstand fra at dette brukes i ei folkeavstemming med stor betydning for Irlands framtid!
SKILLEVEI
EU står nå ved en skillevei. EU-Kommisjonen og statslederne kan fortsette å neglisjere den folkelige protesten mot den kursen de har lagt ut på, med ensidig markedstro, stormaktsambisjoner så vel økonomisk som militært, svekking av faglige rettigheter og manglende interesse for folks grunnleggende behov for trygghet, enten det gjelder bolig, arbeid eller helsetjenester. Eller EU kan anstrenge seg for å lytte til egne folk. Det vil i tilfelle være en ny og uvant øvelse. Fra norsk og nordisk side kan vi kanskje hviske EU noen ord i øret om den sagnomsuste nordiske modellen, med universelle velferdsordninger, et skattefinansiert velferdssystem, der en sterk fagbevegelse utgjør en hjørnestein. Denne modellen har bevist sin levedyktighet. Sjekk lista over verdens beste land å leve i. De nordiske land troner i toppen – år etter år. EU har vist en viss teoretisk interesse for modellen, i den forbindelse kalt ”flexicurity”, men jeg mistenker dem for å være mest opptatt av flexibility-delen, og mindre av security. I sin enøyde satsing på å ta opp konkurransen med Kina, India og USA har EU ikke skjønt at de må velge en helt annen vei enn disse. En utvikling som skal svekke lønninger, arbeidsmiljø, sosial trygghet og faglige rettigheter vil bare møte motstand, skape konflikter og sosial uro. Derimot ville en satsing på den nordiske velferdsmodellen kunne bli en suksess i en globalisert verden. Men da må også EU ta på seg et ansvar for å bygge opp fagorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner i gamle øst-Europa for eksempel, ikke bare overlate dette til den internasjonale solidariteten i fagbevegelsen sjøl – slik vi har sett at norsk fagbevegelse har bidratt i mange år allerede. Mens EU er mest opptatt av den billige arbeidskrafta og av å stimulere sosial dumping gjennom EF-domstolen og tjenestedirektivet.
Jeg er ikke veldig optimistisk på EUs vegne, når de nå faktisk går til angrep på den nordiske modellen, i stedet for å bruke den som forbilde. Fra 1.juli skal Frankrike og Nicolas Sarkozy ta over formannskapet. Da blir det nok helst militæropprustning og utestengelse av fattige flyktninger som kommer til å stå på EUs agenda, er jeg redd. I tillegg til å overkjøre folkeavstemmingsresultatet i Irland.
Igjen har det skjedd. En folkeavstemming gir EU et klart nei-svar. Og igjen virker det som evnen til å ta folkemeninga inn over seg er nesten fraværende hos EU-toppene. Samt hos deres klakører på ja-sida her hjemme.
Ikke før viste prognosene at avstemmingsresultatet ville gi et nei-flertall, så var ulike EU-topper raskt ute med en plan B – på tross av intense forsikringer om at det ikke fantes noen vei utenom irsk godkjenning. Det var før selve avstemminga. Egentlig er saken klar: Lisboatraktaten må, etter EUs eget regelverk for traktatendringer, vedtas enstemmig. Ellers gjelder den ikke. Det var da også den uttalte forståelsen som gjaldt mens toppene trodde det skulle bli ja. Nå har pipa fått en annen låt. Strategien for å undergrave og desavuere folkeavstemmings-resultatet har tre elementer:
1. Undergrave Irlands betydning fordi det er et så lite land. ”1 % av EUs innbyggere kan ikke
hindre de øvrige 99% å gå videre” heter det nå. Som om de øvrige 99% har hatt noe de
skulle ha sagt. Ingen andre har fått lov til å stemme. Da hadde nok ikke irene vært aleine!
”Business as usual”-utsagnene fra Sarkozy, Merkel, Barroso og Carl Bildt viser nok en
gang en europeisk elite som overhodet ikke respekterer verken egne regler eller eget folk.
Som daværende EU-formann Juncker sa det så treffende i 2005, etter det franske nei-et,;
”Et ja er det eneste gyldige svar. Et nei er bare en omvei”...
2. Skape tvil om hva irene – egentlig – sa nei til. Her når Europabevegelsen og Europeisk
Ungdom et absolutt bunnmål når de uten blygsel hevder at irene (begrenset som de sjølsagt
er?) har stemt på grunnlag av ren frykt og skremselspropaganda, angst for å bli påtvunget
en liberal abortlovgivning, aktiv dødshjelp og tvungen verneplikt i en EU-hær.
3. Lav valgdeltakelse skal gjøre avstemminga mindre legitim. Men deltakelsen var større
denne gangen (over 50%) enn ved flere andre avstemminger. Dessuten: Ingen sa på forhånd
noe om at det fantes en eller annen grense her. Hadde noen overhodet nevnt dette om det
hadde blitt (det forventa) ja-flertall? Sjølsagt ikke.
Da har jeg mer sans for analysen til den danske professor Uffe Østergaard ved International Center for Business and Politics på Handelshøyskolen i København. Han uttaler til den danske avisa Information 14.6. blant annet: ”Da vi hadde en tenkepause (etter det franske nei i 2005) ble det i stedet en pause fra å tenke”..”Man støter overalt på en herlig mangel på interesse for EU”..”Et samarbeid mellom nasjonalstater via regjeringer, som samtidig skal være et folkelig anliggende, som kommer tett på borgernes hjerter, er umulig”.
REELLE ARGUMENTER
Avstemmingsgrunnlaget var ja eller nei til Lisboaktraktaten. Svaret var nei – med 53,4 mot 46,6%. Seriøse observatører vektlegger – i motsetning til ja-sidens gråtekoner her hjemme – irenes motvilje mot å få redusert innflytelse, slik de nye stemmevektsreglene tilsier, og slik det nye systemet med redusert antall EU-Kommissærer innebærer, i tillegg til overgang fra enstemmighet til flertallsbeslutninger på en rekke områder. Dette er sjølsagt helt relevant for et lite land (og burde for den saks skyld også oppta ja-folka her hjemme, som så gjerne vil til Brussel for å bestemme). Siden nesten alle store partier i Irland var tilhenger av traktaten, kan det ha en viss interesse å legge merke til hva det eneste større nei-partiet vektla, nemlig motstand mot Lisboatraktatens obligatoriske militære opprustning, samt dens manglende beskyttelse av sosial sikkerhet. Sinn Fein påpekte dessuten EUs utvikling med angrep på faglige rettigheter gjennom de tre famøse dommene i EF-domstolen (Vaxholm/Laval, Viking Line og Ruffert/Niedersachsen), og koplet dette til Lisboatraktatens vektlegging av markedsfrihetene, samt EUs gjentatte manglende vilje til å utarbeide et direktiv for å beskytte offentlige tjenester mot EUs frikonkurranse-lovgivning. Altså en tydelig venstre-kritikk av traktaten og EU. Så var det åpenbart andre som var mer redd for felles skattlegging (som flere har tatt til orde for), og at Irland skulle miste sine gunstige særordninger for skattlegging av næringslivet. Det er greit nok, etter min mening. I hvert fall må ja-folk bestemme seg for om de skal fortsette å skryte av alt det positive EU har betydd for Irland (Ikke minst skatteregimet), eller om de skal ta avstand fra at dette brukes i ei folkeavstemming med stor betydning for Irlands framtid!
SKILLEVEI
EU står nå ved en skillevei. EU-Kommisjonen og statslederne kan fortsette å neglisjere den folkelige protesten mot den kursen de har lagt ut på, med ensidig markedstro, stormaktsambisjoner så vel økonomisk som militært, svekking av faglige rettigheter og manglende interesse for folks grunnleggende behov for trygghet, enten det gjelder bolig, arbeid eller helsetjenester. Eller EU kan anstrenge seg for å lytte til egne folk. Det vil i tilfelle være en ny og uvant øvelse. Fra norsk og nordisk side kan vi kanskje hviske EU noen ord i øret om den sagnomsuste nordiske modellen, med universelle velferdsordninger, et skattefinansiert velferdssystem, der en sterk fagbevegelse utgjør en hjørnestein. Denne modellen har bevist sin levedyktighet. Sjekk lista over verdens beste land å leve i. De nordiske land troner i toppen – år etter år. EU har vist en viss teoretisk interesse for modellen, i den forbindelse kalt ”flexicurity”, men jeg mistenker dem for å være mest opptatt av flexibility-delen, og mindre av security. I sin enøyde satsing på å ta opp konkurransen med Kina, India og USA har EU ikke skjønt at de må velge en helt annen vei enn disse. En utvikling som skal svekke lønninger, arbeidsmiljø, sosial trygghet og faglige rettigheter vil bare møte motstand, skape konflikter og sosial uro. Derimot ville en satsing på den nordiske velferdsmodellen kunne bli en suksess i en globalisert verden. Men da må også EU ta på seg et ansvar for å bygge opp fagorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner i gamle øst-Europa for eksempel, ikke bare overlate dette til den internasjonale solidariteten i fagbevegelsen sjøl – slik vi har sett at norsk fagbevegelse har bidratt i mange år allerede. Mens EU er mest opptatt av den billige arbeidskrafta og av å stimulere sosial dumping gjennom EF-domstolen og tjenestedirektivet.
Jeg er ikke veldig optimistisk på EUs vegne, når de nå faktisk går til angrep på den nordiske modellen, i stedet for å bruke den som forbilde. Fra 1.juli skal Frankrike og Nicolas Sarkozy ta over formannskapet. Da blir det nok helst militæropprustning og utestengelse av fattige flyktninger som kommer til å stå på EUs agenda, er jeg redd. I tillegg til å overkjøre folkeavstemmingsresultatet i Irland.
tirsdag 10. juni 2008
Storbrittania ut av EU?
Hvis folket fikk bestemme…
viser en meningsmåling offentliggjort i The Sunday Telegraph 9.juni i år at:
41% av velgerne vil foretrekke en løsere forbindelse til EU, basert på en handelsavtale og ellers frivillig samarbeid
27% ønsker at Storbritannia skal fortsette som fullt medlem
26% av britene vil trekke seg ut av alt samarbeid med EU
Hvis handelsavtale-alternativet ble lagt fram for en folkeavstemming sier 64% at de ville stemme for dette. På spørsmål om hva de ønsker dersom andre nasjoner skulle blokkere dette alternativet, svarer 57% at da bør Storbritannia forlate EU, mens 33% sier man burde forbli medlem.
Dette reflekterer en del av den svært utbredte folkelige skepsisen som eksisterer mot EUs overnasjonale Unions-prosjekt. Det samme kom til uttrykk i den franske og nederlandske avstemmingen om Grunnlovstraktaten i 2005, og en del av det samme ser vi nå i Irland i samband med Lisboatraktaten; EU-toppenes visjoner og ideer om EU som en politisk union på bekostning av nasjonalstatenes suverenitet og sjølstyre har ikke rotfeste hos vanlige kvinner og menn. Slik vi har sett det demonstrert i hver eneste meningsmåling her hjemme de siste 38 månedene. Folk vil ha demokrati, nasjonalt sjølstyre, kontroll over egne liv, arbeid, bolig og gode og trygge helsetjenester, ikke luftige ideer i traktater som er umulige for folk å forstå, skapt av fjerne overbetalte eliter som driver politikk på en måte som skaper politikerforakt mer enn noe annet. Alle lovene, reglene og direktivene fra EU skaper avmakt og forbitrelse hos folk, som ikke er dummere enn at de ser at mange av disse reglene ikke passer i deres land, og at de 30 EU/EØS-landene på mange måter er så forskjellige at ensarta regelverk bare blir dumt, dyrt og unødvendig. EUs overtro på markedets fortreffelighet skaper utrygghet, motstand og konflikt, og svekker trua på folkestyret. Slik det skjer når valgte ledere løper fra valgløftene sine om å la folket få stemme. Gordon Brown betaler nå en dyr pris for sin EU-lojalitet da han nektet å gjennomføre den folkeavstemminga om Lisboatraktaten han hadde lovt velgerne. Nå vender velgerne både ham og EU ryggen.
viser en meningsmåling offentliggjort i The Sunday Telegraph 9.juni i år at:
41% av velgerne vil foretrekke en løsere forbindelse til EU, basert på en handelsavtale og ellers frivillig samarbeid
27% ønsker at Storbritannia skal fortsette som fullt medlem
26% av britene vil trekke seg ut av alt samarbeid med EU
Hvis handelsavtale-alternativet ble lagt fram for en folkeavstemming sier 64% at de ville stemme for dette. På spørsmål om hva de ønsker dersom andre nasjoner skulle blokkere dette alternativet, svarer 57% at da bør Storbritannia forlate EU, mens 33% sier man burde forbli medlem.
Dette reflekterer en del av den svært utbredte folkelige skepsisen som eksisterer mot EUs overnasjonale Unions-prosjekt. Det samme kom til uttrykk i den franske og nederlandske avstemmingen om Grunnlovstraktaten i 2005, og en del av det samme ser vi nå i Irland i samband med Lisboatraktaten; EU-toppenes visjoner og ideer om EU som en politisk union på bekostning av nasjonalstatenes suverenitet og sjølstyre har ikke rotfeste hos vanlige kvinner og menn. Slik vi har sett det demonstrert i hver eneste meningsmåling her hjemme de siste 38 månedene. Folk vil ha demokrati, nasjonalt sjølstyre, kontroll over egne liv, arbeid, bolig og gode og trygge helsetjenester, ikke luftige ideer i traktater som er umulige for folk å forstå, skapt av fjerne overbetalte eliter som driver politikk på en måte som skaper politikerforakt mer enn noe annet. Alle lovene, reglene og direktivene fra EU skaper avmakt og forbitrelse hos folk, som ikke er dummere enn at de ser at mange av disse reglene ikke passer i deres land, og at de 30 EU/EØS-landene på mange måter er så forskjellige at ensarta regelverk bare blir dumt, dyrt og unødvendig. EUs overtro på markedets fortreffelighet skaper utrygghet, motstand og konflikt, og svekker trua på folkestyret. Slik det skjer når valgte ledere løper fra valgløftene sine om å la folket få stemme. Gordon Brown betaler nå en dyr pris for sin EU-lojalitet da han nektet å gjennomføre den folkeavstemminga om Lisboatraktaten han hadde lovt velgerne. Nå vender velgerne både ham og EU ryggen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)