Kaosprosjektet EU

Etter det irske nei til Lisboa-traktaten har vi sett EU-lederne opptre som en flokk kyllinger. De løper i hver sin retning mens de flakser med vingene og utstøter noen uforståelige lyder. I stedet for å holde seg til spillereglene – nei i ett land gravlegger ethvert traktatforslag – lager de seg nye regler. Som vi har sett så mange ganger før. I alle andre sammenhenger kalles dette for juks. Tenk deg at franskmennene etter å ha tapt for Italia i fotball-EM skulle ha krevd seieren ut fra at nye regler (som de sjøl har funnet på) sier at den som lager færrest mål vinner! Alle skjønner umiddelbart at dette er uholdbart. I EU er nettopp slike tricks "statsmannskunst". Kall det hva du vil for meg – demokrati er det ikke.
Lederen i Høyres EU-utvalg Nikolai Astrup avlegger meg et besøk i Dagbladet 21.6. ("Hvilket EU vil vi ha?"). Han kommer med den interessante påstanden at du ikke kan få både et demokratisk og et sosialt EU. Problemet, Astrup, er at EU er ingen av delene. I saken om EU-grunnloven/Lisboa-traktaten har EU vist sitt udemokratiske ansikt til fulle. Det franske og nederlandske folkets nei til EU-grunnloven førte bare til kosmetiske endringer i traktatforslaget og en ny ratifikasjonsprosess der alle andre EU-land enn Irland har snodd seg unna folkeavstemning. I fire relativt ferske domsavgjørelser (den siste kom i forrige uke mot Luxembourg) er fagbevegelsen og nasjonale/regionale myndigheter dømt for å prøve å opprettholde faglige rettigheter samt nasjonale lønns- og arbeidsmiljøstandarder. EF-domstolen har dømt 110 % i tråd med konkurransereglene og de fire frihetene i traktatverket.
Det er uklart for meg om Høyre går inn for et mest mulig overstatlig EU – et United States of Europe? Den retninga møter i alle fall motstand i EUs egen befolkning. Nei til EU er sjølsagt heller ingen tilhenger av en slik utvikling. Vi mener den eneste demokratiske veien er via mellomstatlig samarbeid. Altså et EU i motsatt retning av sentraliseringa i Lisboa-traktaten. Vi innser at vår innflytelse på denne utviklinga er begrensa, sjøl om vi støtter irske, danske, svenske, franske og andre meningsfeller og samarbeidsorganisasjoner i forsvaret av demokratiet i EU.
Astrup har helt rett i at vi mener sosialpolitikken bør være medlemsstatenes ansvar. Det er bare det at EU ikke klarer å holde fingrene av fatet, og definerer det aller meste som en del av det "frie" indre markedet. Slik oppstår problemene mht. hjemfallsrett, industrikraftregimer osv. også for Norge i EØS. I våre naboland har EU nå begynt å gå svensk og dansk boligpolitikk etter i sømmene fordi de gjennom sin politikk med kommunale utleieboliger "fordreier konkurransen i boligmarkedet" som det heter på EU-språket.
EF-domstolens liberalistiske dommer har nå skapt stor uro i hele den europeiske fagbevegelsen, og styrket motstanden mot Lisboa-traktaten, som mange oppfatter som en forsterking av konkurransetenkingas forrang over politisk styring. I Norge har vi fremdeles muligheten til å stoppe tjenestedirektivet, som er et ektefødt barn av EUs dogme om frihet for markedet. Et norsk veto mot tjenestedirektivet vil være en glimrende oppfølging av det irske nei til et EU på ville veier.