mandag 31. mars 2008

Fagbevegelsen etter Vaxholm/Laval


EF-domstolen har dømt i den s.k. ”Vaxholm/Laval-saken”. Dommen er et nederlag for svensk fagbevegelse, som med dette har fått en dom mot seg i et kjernespørsmål for fagbevegelsen; Retten til kollektive avtaler versus retten til fri bevegelse av arbeidskraft. I stedet har EF-retten slått fast at EUs ”frihet” står over svensk arbeidsrett. Til overmål har EF-retten i en annen dom, den s.k. ”Viking Line-saken”, slått fast at frie kapitalbevegelser står over streikeretten.
Dette er alvorlige varsler også for norsk fagbevegelse, og viser at i EU har fagbevegelsen en motstander som ved hjelp av sitt rettsapparat tar sikte på å tvinge fagbevegelsen i kne. Det har i Norge ofte vært hevdet at nasjonal arbeidsrett skulle stå over EF-retten. Det er en tvilsom påstand, også når den kommer fra FAFO. Med EF-domstolen i ryggen og med tjenestedirektivet som redskap kan norsk fagbevegelse komme til å gå mørke tider i møte.
Man bør derfor lytte nøye til en del internasjonale røster i disse sakene. For eksempel professor Fritz Scharpf, en tungvekter i tyske forskningsmiljøer, bl.a. fra Berlin og Køln, og med EU som ekspertområde. Han oppfordrer rett og slett Sverige til å bryte mot Lavaldommen. Han mener det er totalt uakseptabelt at EF-domstolens makt bare vokser på bekostning av EU-landenes suverenitet og de folkevalgtes makt. Han mener at den eneste måten å få en endring på dette er at et land våger å bryte med EUs regler og åpent motsette seg en dom. Det hjelper ikke engang at streikeretten er nedfelt i grunnloven, slik den er i Tyskland, fordi landene må innordne seg fellesskapsretten, som igjen dømmer etter EUs traktater og de fire friheter – altså konkurranselovgivning og ”fri flyt”.
Den rettspraksis som springer ut av EF-dommene går i praksis ikke å endre for det enkelte medlemsland ad politisk vei, ifølge Scharpf. To andre som tar opp denne problemstillinga er de to svenske sosialdemokratiske veteranene Morgan Johanson og Bo Bernhardsson. Den ene tidligere minister og den andre medlem av Riksdagen. Begge EU-tilhengere. De ser så alvorlig på domfellelsen i Vaxholm/Laval at de oppfordrer det sosialdemokratiske partiet til å stemme mot godkjenning av EUs nye traktat – Lisboatraktaten.
De sier, ifølge et innlegg i Dagens Nyheter, at ”en grunnstein i sosialdemokratisk politikk og i den svenske arbeids-markedsmodellen er slått i stykker. Vi bør kreve at Vaxholm-spørsmålet løses på en akseptabel måte og vente med å ratifisere EU-traktaten så lenge dette ikke har skjedd.” -Når fikk EF-domstolen mandat til å dømme svenske konfliktregler? – spør de to, og når ble EF-domstolen en overordnet arbeidsrett, og skal den virkelig være det? spør de to videre, og fastslår at EF-domstolen står i motsetning til prinsippet om folkesuvereniten. ”Dette blir med andre ord et spørsmål om demokrati. Velgerne kan stille de folkevalgte til ansvar og skifte dem ut. Mens jurister ved domstolen ikke står til ansvar for velgerne”, skriver de to.

Dette er rett til kjernen av den norske debatten om tjenestedirektivet! Vaxholm/Laval og Viking Line-dommene bare understreker betydninga av at Norge legger ned veto mot dette direktivet som nettopp vil overføre ny makt fra Norge til EU, og fra EU til EF-domstolene. Føre-var prinsippet må legges til grunn. Nei til et direktiv som vi bare kan ane de fulle konsekvensene av, men der norsk fagbevegelses og det norske demokratiet kan lide smertelige tap. Vi kan enda snu i tide, fordi vi nettopp ikke er medlem av EU.

Ingen kommentarer: