Pave- eller Presidentvalg: EU versus USA

Sammenliknet med EU framstår USA som det reneste mønsterdemokratiet, om vi ser på hvordan de to unionene gjennomfører presidentvalg.

USA har mange svin på skogen om vi diskuterer demokrati. Deres kriger i demokratiets navn har til dels diskreditert selve demokratibegrepet, for eksempel i Midt-Østen. Valgdeltakelsen i USA er ikke spesielt høy, og svært sosialt skjeiv. Likevel er det med motvillig beundring en tilskuer er vitne til hvordan det amerikanske systemet gjennomfører nominasjonsprosessene til presidentvalget, og deretter selve valget; Enorm interesse, en mengde engasjerte valgmedarbeidere, en følelse hos svært mange av å være med på noe viktig, åpenhet, debatter. Bildet skal neppe idealiseres, men har uansett viktige trekk av virkelig demokrati.
Nå skal også EU holde seg med egen president. Altså ikke president for EU-Kommisjonen, slik de allerede har. I dag Manuel Barroso fra Portugal. Sjef for EU-byråkratiet. I følge den enda ikke vedtatte Lisboatraktaten skal EU nå få en ”ordentlig president”, en politiker. Men ikke folkevalgt. Og med et høyst uklart mandat. Det skal heller ikke holdes noe valg, i vanlig forstand. EUs elite skal sjøl utpeke den utvalgte. Blant sine egne. Det sies at den ene eller den andre er ”kandidat”, men dette benektes like fort som kandidaturet lanseres. Noen er visstnok ”favoritter”, uten at det framstår som klart for noen hvorfor dette kan være tilfelle, når det ikke finnes kriterier for kandidaturet. Er det politisk erfaring som skal telle? Størrelsen på landet vedkommende kommer fra? Politisk tilhørighet? Evnen til å gjøre seg lekker for de mektigste – Tyskland, Storbritannia, Frankrike? Det sies at Tony Blair skal være uaktuell fordi han kommer fra Storbritannia – og der i gården har de ikke stilt seg 100% lojalt bak alt EU har kommet med. Fogh Rasmussen fra Danmark er lansert, vissnok fordi Danmark er akkurat passe lite, passe nær Tyskland, han er konservativ – det blåser en blå vind over Europa – og Danmark har ”flexicuriy”, som for tiden er et adelsmerke for alle unntatt EF-domstolen. Men Danmark har unntak. De er unntatt fra både det militære og det pengepolitiske samarbeidet ØMU. Blant annet. Det vil derfor Fogh’n gjøre noe med, og vil ventelig invitere til ny dansk folkeavstemming om de danske unntak – akkurat i tide til å kunne bli lansert på ”ordentlig” som EU-president.
Jeg karikerer en smule, men bare en smule. Dette er nemlig en karikatur av et demokrati, og viser bare at EU har uhyre langt å gå i sin demokratiforståelse og –praksis. Selve behandlingen av Lisboatraktaten er en oppvisning i anti-demokrati, slik bl.a. den danske avisa ”Information” har påpekt på lederplass (25.4.08). Når så eliten i EU har bestemt seg for å holde seg med både president og utenriksminister (Unnskyld: ”Den høye beskytter av Unionens felles utenriks- og sikkerhetspolitikk”), så velger de altså hemmelighetsskremmeri, taktikkeri og politikkens verste utslag: Hestehandling, som metode. Milevidt unna amerikanernes åpenhet, debatt og engasjement. Hvor er kandidatene? Hvor er programmene? Hvor er politikken i dette bildet? Og viktigst: Hvor er velgerne? Uinteressante. Her skal utpekes den likeste blant likemenn (og et par kvinner). Mest av alt minner det om når katolikkene velger pave. Det eneste som mangler er røyken opp av pipa når valget er gjort. Kjenner vi EU rett så finner de vel på en passe pompøs seremoni for dette også. Er det virkelig så vanskelig å forstå for dette landets Jagland’er og Pettersen’er at det norske folk føler avstand til dette narrespillet de framfører der nede i Brussel?

Når NHO graver skyttergrav

Adm.direktør i NHO Finn Bergesen jr. har re-lansert arbeidsgiverorganisasjonens gamle kamprop: ”Norge må inn i EU”. Som gjesteskribent hos den norske EU-delegasjonen i Brussel gjentar han gamle besvergelser og plusser på med noen nye. Bergesen har fasit: Island blir snart EU-medlem, og da ryker EØS-avtalen. Noen annen løsning for Norge enn EU-medlemskap finnes ikke. Det er hakk i plata når han påberoper seg EUs straffetoll på laks som ja-argument, samtidig som han (også) har ”oppdaget” at Norge har et demokratisk underskudd gjennom EØS-avtalen. Til og med Euro bruker NHO-sjefen som argument. Det er høyt spill for deler av norsk næringsliv som ikke akkurat kan sies å ha sammenfallende interesser med EU. NHO-sjefen virker ikke lydhør overfor norske økonomiske eksperter. Mer utidig blir Bergesen når han tar fram sin versjon av den gamle Erna Solberg-metaforen om at ”Gratispassasjerer er en ting, men rike sådanne, har lett for å få noe usympatisk og egoistisk ved seg”. Jeg går ut fra at NHO-direktøren har fått med seg at Norge betaler mer enn10 milliarder i EØS-”kontingent”, i tillegg til innskudd i diverse andre ordninger? Som credo velger Bergesen følgende: ”Det er viktig at norske partier i sine forberedelser til sine kommende stortingsprogrammer inntar en åpen holdning til medlemskap i neste periode og ikke låser seg fast. Ingen partier bør akseptere å delta i en koalisjonsregjering med partnere som stiller med veto i denne saken”. En bannbulle fra NHO mot at nei-partier skal sitte i regjering altså. Ut med SP, SV og KrF, kanskje også Venstre? Kan FrP aksepteres av NHO – de svarer jo heller ikke opp hans forventninger? NHOs kannestøperier viser i hvert fall at de har lite lært av sine tidligere feilgrep når det gjelder EU-spørsmålet. De var av de mest ytterliggående når det gjaldt skremselspropaganda om næringslivets undergang uten EU-medlemskap i 1994-kampen. Var det ikke flere hundre tusen arbeidsplasser som skulle gå tapt? Til og med Kåre Willoch oppsummerte disse skremslene som fullstendig urealistiske og et bomskudd fra ja-sida. Syretesten for NHO i 2008 bør være: Hvordan går det egentlig med næringslivet i Norge utafor EU? NHO melder seg altså på for omkamp om EU. Ikke overraskende, men likevel påfallende. Undersøkelser har vist at et stort mindretall av bedriftseiere, ikke minst av små og mellomstore bedrifter, er motstandere av EU-medlemskap. 60% av det norske folk er mot. Det er nei-flertall i alle landsdeler, yrkes og aldersgrupper unntatt blant velstående menn over middagshøyden i Oslo og Akershus. Det har vært klart nei-flertall i over tre år. Så hva er egentlig foranledningen til at NHO blåser i kampluren – nå? Ikke annet enn den samme velregisserte kampanjen som ja-siden har holdt på med en stund om hvor ille det er at Norge ikke har funnet ”sin plass ved bordet” i Brussel. Den står som kjent tom, men EU har forsikret oss om at vi er alltid velkommen, kfr. både president Barroso og visepresident Wahlstrøm på norgesbesøk i det siste. Og så stunder det mot stortingsvalg, og NHO prøver altså å opptre som en strategisk aktør. Det kunne være interessant å utfordre NHOs demokratiske sinnelag en smule, siden de nå har kastet hansken: Hva med en ny folkeavstemming om EU i 2010? Det er jo ikke så lenge til, slik at tålmodigheten ikke behøver å tøyes så lenge. Riktignok er det sannsynlig at nei-siden vil ha flertall på meningsmålingene, og det er heller ikke sannsynlig at noen ja-regjering er stablet på beina. Men hvem har sagt at ja-siden skal ha kontroll over alle betingelsene for å lykkes?
Jeg tror NHO blir nødt til å forholde seg til det smålåtne norske folkestyret en god stund til, og at drømmen om Brussel vil forbli en drøm. I mellomtiden kunne et resultatorientert NHO heller støtte Nei til EUs krav om en ”NOU om EØS”, slik at det demokratiske underskuddet som heter manglende kritisk debatt om EØS-avtalen kunne erstattes med en åpen og total gjennomgang av erfaringene med denne avtalen som er den mest omfattende og inngripende Norge noen gang har inngått. Postulatet om at det kun er EØS som kan ivareta norske næringsinteresser kunne bli testet, og påstanden om at det ikke finnes noe annet alternativ enn fullt medlemskap kunne bli prøvet ut. Og så kunne vi gjennomgått betingelsene for den vetoretten som også NHO lovpriste den gang, i 1994, men som Norge aldri har brukt. Det er mye konkret å ta fatt i, Bergesen, uten å måtte vandre ut i ørkenen med ropet om norsk EU-medlemskap.