Fagbevegelsen etter Vaxholm/Laval

EF-domstolen har dømt i den s.k. ”Vaxholm/Laval-saken”. Dommen er et nederlag for svensk fagbevegelse, som med dette har fått en dom mot seg i et kjernespørsmål for fagbevegelsen; Retten til kollektive avtaler versus retten til fri bevegelse av arbeidskraft. I stedet har EF-retten slått fast at EUs ”frihet” står over svensk arbeidsrett. Til overmål har EF-retten i en annen dom, den s.k. ”Viking Line-saken”, slått fast at frie kapitalbevegelser står over streikeretten.

Dette er alvorlige varsler også for norsk fagbevegelse, og viser at i EU har fagbevegelsen en motstander som ved hjelp av sitt rettsapparat tar sikte på å tvinge fagbevegelsen i kne. Det har i Norge ofte vært hevdet at nasjonal arbeidsrett skulle stå over EF-retten. Det er en tvilsom påstand, også når den kommer fra FAFO. Med EF-domstolen i ryggen og med tjenestedirektivet som redskap kan norsk fagbevegelse komme til å gå mørke tider i møte.

Man bør derfor lytte nøye til en del internasjonale røster i disse sakene. For eksempel professor Fritz Scharpf, en tungvekter i tyske forskningsmiljøer, bl.a. fra Berlin og Køln, og med EU som ekspertområde. Han oppfordrer rett og slett Sverige til å bryte mot Lavaldommen. Han mener det er totalt uakseptabelt at EF-domstolens makt bare vokser på bekostning av EU-landenes suverenitet og de folkevalgtes makt. Han mener at den eneste måten å få en endring på dette er at et land våger å bryte med EUs regler og åpent motsette seg en dom. Det hjelper ikke engang at streikeretten er nedfelt i grunnloven, slik den er i Tyskland, fordi landene må innordne seg fellesskapsretten, som igjen dømmer etter EUs traktater og de fire friheter – altså konkurranselovgivning og ”fri flyt”.

Den rettspraksis som springer ut av EF-dommene går i praksis ikke å endre for det enkelte medlemsland ad politisk vei, ifølge Scharpf. To andre som tar opp denne problemstillinga er de to svenske sosialdemokratiske veteranene Morgan Johanson og Bo Bernhardsson. Den ene tidligere minister og den andre medlem av Riksdagen. Begge EU-tilhengere. De ser så alvorlig på domfellelsen i Vaxholm/Laval at de oppfordrer det sosialdemokratiske partiet til å stemme mot godkjenning av EUs nye traktat – Lisboatraktaten.

De sier, ifølge et innlegg i Dagens Nyheter, at ”en grunnstein i sosialdemokratisk politikk og i den svenske arbeids-markedsmodellen er slått i stykker. Vi bør kreve at Vaxholm-spørsmålet løses på en akseptabel måte og vente med å ratifisere EU-traktaten så lenge dette ikke har skjedd.” -Når fikk EF-domstolen mandat til å dømme svenske konfliktregler? – spør de to, og når ble EF-domstolen en overordnet arbeidsrett, og skal den virkelig være det? spør de to videre, og fastslår at EF-domstolen står i motsetning til prinsippet om folkesuvereniten. ”Dette blir med andre ord et spørsmål om demokrati. Velgerne kan stille de folkevalgte til ansvar og skifte dem ut. Mens jurister ved domstolen ikke står til ansvar for velgerne”, skriver de to.

Dette er rett til kjernen av den norske debatten om tjenestedirektivet! Vaxholm/Laval og Viking Line-dommene bare understreker betydninga av at Norge legger ned veto mot dette direktivet som nettopp vil overføre ny makt fra Norge til EU, og fra EU til EF-domstolene. Føre-var prinsippet må legges til grunn. Nei til et direktiv som vi bare kan ane de fulle konsekvensene av, men der norsk fagbevegelses og det norske demokratiet kan lide smertelige tap. Vi kan enda snu i tide, fordi vi nettopp ikke er medlem av EU.

Jonas Gahr Støre ingen ballgutt for EU!

3 år sammenhengende nei-flertall gir desperat ja-side.

Når vi i dag, påskeaften leser og hører media gjengi generalsekretær Grete Bergets versjon av Norges posisjon via a vis EU, må hennes framstilling forståes på bakgrunn av nei-sidens knusende overlegne støtte i folket;

- I sammenhengende 36 mnd. har nei-siden hatt folkeflertallets støtte
- Siden oktober 2007 har nei-sidens forsprang ligget på rundt 20 prosent

En slik EU-avvisning fra det norske folk gjør veien fram uendelig lang for ja-siden som har lagt til grunn for en ny EU-kamp i Norge at ”det må være et varig og klart forsprang for ja-siden før spørsmålet tas opp igjen”.
Begge de siste regjeringene Norge har hatt, har også hatt en s.k. ”sjølmordsparagraf” på EU-saken i sin regjeringserklæring.

Nei til EU synes likevel det er trist at ja-siden har lagt seg til å framstille Norge som et lydrike av EU, ved å hevde at vi ”i praksis er EU-medlemmer – bare uten den innflytelsen et medlemskap ville gitt”. Det er også lite tillitvekkende at media ukritisk kjøper denne framstillingen.

Vi vil minne om at:

* Norge helt uavhengig kan føre en sjølstendig utenrikspolitikk, slik vi har gjort bl.a. ved å velge å stå utenfor EUs terrorliste, ved å nekte å underlegge oss i EU i flere saker, og i stedet ta sa en konfrontasjon i EU-domstolene (spilleautomat-monopolet, Norsk Tippings spillemonopol – begge saker vunnet av Trond Giske), eller å ta EU til WTO og få dem dømt for ulovlige tollbarrierer mot norsk fisk.

* Norge står utenfor Euro-sonen (Den Økonomisk-Monetære Union), noe vi ifølge økonomiske eksperter kan prise oss lykkelige over, ikke minst i dagens urolige finansverden. En del EU-land vil nå kunne få betydelige problemer pga. ØMU.

* Norge fører en helt annen og bærekraftig fiskeripolitikk som ikke-medlem

* Norge har blitt langt mindre ”ivrig” med å innføre EU-lovgivning med den Rød-
Grønne regjeringa, og har falt til 24.plass på ”rankingen” over EU/EØS-land

Nei til EU er sterkt kritisk til bl.a. EØS-avtalen. Vi er likevel fornøyd med at Regjeringa driver en aktiv påvirkningspolitikk overfor EU for å ivareta vitale norsk interesser. Det blir helt feil når Grete Berget prøver å framstille det som om Norge er et lydrike av EU, og vi mener kritiske medier må stille nødvendige kontrollspørsmål til denne ensidige framstillinga, som bl.a. reduserer utenriksministerens muligheter til en rein ballgutt for EU-laget.
Vi mener de to folkeavstemmingene i Norge – i 1972 og 1994 – har gitt en norsk utenriksminister en uavhengig plattform til å føre en norsk utenrikspolitikk som kan ta andre hensyn enn EUs stormaktsinteresser, både i fredsmekling, i internasjonale klimaforhandlinger og i WTO. Det er på tide ja-siden i Norge også fokuserer på de MULIGHETENE Norge har utenfor EU, og ikke begraver seg i sorgarbeidet over at det norske folk aldri har ønsket norsk EU-medlemskap.

Irlands Euro-problem

Det er to ting som kjennetegner den politiske situasjonen på Irland, et EU-land det skrives lite om i norske medier.

1. Landet skal – som kanskje det eneste i EU – avholde folkeavstemming om EUs nye ”grunnlov” – Lisboatraktaten.

2. Landet er på vei ut i en bank-krise a la USA, men er forsvarsløse fordi landet er del av EUs økonomisk-monetære union (ØMU), m.a.o Euro-samarbeidet.

Lisboatraktaten først. Dette er som kjent EUs nye traktatgrunnlag som er enstemmig foreslått av EUs toppmøte i 2007, og som nå er på rundtur i EU-landene for ratifisering. I så å si hele EU er det klart flertall i befolkningen for at denne meget omfattende traktaten (96% identisk med den forkasta Grunnloven fra 2005) må legges ut til folkeavstemminger. Den leksa lærte imidlertid EUs elite i 2005; Aldri mer folkeavstemming. Da veit man nemlig at ethvert forslag fra EU lever farlig. Slik vi så i 2005, da det franske og nederlandske folket stemte ned forslaget om økt overnasjonalitet og grunnlovsfesting av markedsliberalismen. Nå skal det samme forslaget ut på en ny runde, men i kamuflert form.

Og Irland er altså eneste land som har en grunnlov som krever folkeavstemming. Den kommer i juni. Ja- og nei-siden er i gang med kampanjer. Som i 2005 kjører ja-siden igjen fram ”tungt skyts”, dvs. forsøk på stempling og marginalisering av sine motstandere. Dette skriver den irske Europaministeren om nei-siden (se www.fiannafall.ie) : ”Vi må spørre oss selv når vi nå ser fram mot folke-avstemmingen om vi skal høre på de som er blitt valgt av folkene i Europa til å snakke på deres vegne, høre på folk som har en merittliste, på ledere som har gitt et positivt bidrag – eller på Euroskeptikere, noen med en svært skummel bakgrunn, andre fra det ekstreme venstre eller høyre i europeisk politikk, få av dem noen gang valgt av noen, for å avgjøre ikke bare Irlands framtid men framtiden til EU – som har tjent Irland så vel og gitt oss grunnlaget for vår nåværende velstand og vår framtidige velferd”. Det er rent så en håper på at den berømte Torbjørn Jagland-spådommen fra 1994 skal gå i oppfyllelse for irene i 2008. Han sa som kjent: ”Den siden som forsøker seg med triks og slagord vil tape”.

2. Irland, bankkrise og Euro.

Eiendomsprisene kræsjer i Irland. Irland opplever en resesjon på hjemmebane, samtidig med den globale resesjonen som vi ser utspille seg via alle verdens børser. Eiendomsprisene i Irland falt 7% i 2007, og har falt ytterligere i 2008. Bankene skjelver. Men ifølge eksperter står Irland praktisk talt uten virkemidler for å møte denne situasjonen. På grunn av sitt medlemskap i EUs økonomisk-monetære union, som gjør at alle nasjonale politiske virkemidler som kunne tenkes å bli brukt er overført EUs sentralbank og økonomene der. Og de har ikke bare Irland å ta hensyn til.

Ifølge professor Morgan Kelly ved University College Dublin kan Irland ikke kutte rentene, ikke devaluere og har lite spillerom for finanspolitiske tiltak i det hele tatt. Han viser til situasjonen i de nordiske land rundt 1990, da regjeringene gikk inn og overtok bankene for redde dem (kfr. Norge), et virkemiddel Kelly mener er kanskje det eneste som står igjen for Irland. Han peker likevel på at Sveriges suksess med dette kom fordi landet valgte å stå utenfor ØMU og dermed hadde kontroll over sine monetære instrumenter. Kredittmarkedet i Irland har tørket opp, og finansinstitusjonene er på vei inn i en krise, ifølge irske myndigheter. Irland har den aller mest åpne og liberale økonomiske politikken i hele EU (”en frihandels-tiger”), og får nå kjenne baksiden av medaljen til fulle.

I følge professor Kelly har Irland tapt 20% av sin konkurranseevne overfor sine handelspartnere siden landet ble med i ØMU. Dette henger sammen med at rentenivået i Eurosonen på begynnelsen av 2000-tallet skapte en låneboble som har forstyrret økonomien alvorlig. Husholdningene har en gjennomsnittsgjeld på 19% av inntekta, noe som er høyest i den industrialiserte verden. Bankutlånene økte med 30% årlig. Bygningsindustrien nådde 15% av nasjonalinntekta, med 280.000 ansatte. En finansekspert hos Fitch Ratings – Matthew Taylor – uttaler at 27% av all utestående gjeld ved siste årsskifte var i eiendom- og bygningsmarkedet. Det gjør at bankene er svært eksponert for tap. Den nasjonale bygningsindustriens rating er satt ned. Avisa Irish Independent beskrev situasjonen slik rett før påske: ”Se på alle tegnene - hver av dem roper at økonomien er i kjempeproblemer; Boligmarkedet er dødt, nybilsalget er dødt, konsumentenes tillit er død, arbeidsplasser går tapt i rekordfart, eksporten drepes av den sterke Euroen, oljeprisene går til himmels og antall ledige leiligheter bare øker.”

Jeg vil mene at Irland nå høster noen erfaringer som er svært relevante for andre. Det er ille for Irland. Det kan bli svært vanskelig for andre som også gir fra seg sine styringsmuligheter over egen økonomi. Norge er på mange måter i en svært gunstig situasjon, ikke minst takket være at det norske folk to ganger har avvist EU-medlemskap som noen vei for oss, og herunder avvist norsk medlemskap i ØMU. Det tror jeg mange bør prise seg lykkelig for.

Det islandske halmstrå

Ikke sjeldent kommer ja-siden med påstanden om at Island er på vei inn i EU. Nå sist er det gjentatt gang på gang i norske medier:

http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.4647357

http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.4942173

http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.5115006

Ja-siden kaster seg selvsagt på.

Erna Solberg "håper på islandsk sug": http://www.abcnyheter.no/node/62740

Og Europabevegelsen skriver innlegg: http://www.jasiden.no/aktuelt/Nyheter/51047/island-grete.pdf

Derfor skrev jeg nylig følgende innlegg sammen med Ragnar Arnalds, leder av Heimssyn (”Utsyn mot verden”) og tidligere sosialistisk finansminister på Island:

"Det islandske halmstrå"

Ja-siden i Norge kommer stadig trekkende med situasjonen på Island når det blir for besværlig å finne noen gode argumenter for hvorfor norsk EU-medlemskap skulle være et aktuelt tema – i Norge. På en måte kan en forstå dem; det kan ikke være greit å leve med at det norske folk så unisont og massivt avviser ideen om EU-medlemskapet. Nei-siden har et forsprang på rundt 20%, kun ca. 1/3 av det norske folk slutter opp om EU-ideen. I april kommer nei-siden til å ha hatt flertall i tre år sammenhengende.
Men altså Island? Sist ute er Europabevegelsens generalsekretær Grete Berget (”Island på vei mot EU”, VG 11.3.08) samt Erna Solberg som har vært i Brussel. (VGnett 13.3.) Vi vil gi leserne et noe mer nøkternt og realistisk bilde:

1. Berget viser til en meningsmåling på Island som viser ja-flertall. Hun kopler dette sammen med en angivelig regjeringserklæring som skal ha åpnet for en ny EU-debatt, og skriver: ”for første gang på 15 år skal islendingene kunne ta europadebatten”.
Dette er totalt uetterrettelig. Det er greit at det finnes et par målinger med ja-flertall, men slike målinger varierer på Island. Det viktige er at det ikke finnes noen ting i storkoalisjonens regjeringserklæring som åpner for noen ny prøving av EU-spørsmålet. Tvert imot er det helt klart i den islandske ”Soria Moria” at Island ikke vil søke om medlemskap i den kommende 4-årsperioden. Som i Norge, altså. Det er i tillegg en stor majoritet i Alltinget mot islandsk medlemskap, og neste valg er i 2011.

I den forrige regjeringsperioden var det et utvalg bestående av representanter for samtlige politiske partier som utga en utførlig beretning om forholdet mellom Island og EU. 5 av dets medlemmer var mot medlemskap, 2 var for og 2 var nøytrale. Det ble bestemt at en nytt utvalg skulle nedsettes etter valget i 2007, og det er gjort. Dette betyr at det foregår en løpende EU-debatt på Island, men det betyr også at det er absurd å påstå at en normal foreteelse som en gjennomgang av Islands forhold til EU skulle bety ”en kommende islandsk EU-søknad”. EU-debatt er da heller ikke noe fantastisk nytt, som Berget prøver å få oss til å tro.

Fra islandsk side er det dessuten litt påfallende at den samme retorikken blir brukt av Bergets og Solbergs meningsfeller her borte; stadige drypp om at ”nå er Norge på vei til EU – og Island må følge etter”! Kan det hende at de to ja-leirene utveksler ”gode ideer” når desperasjonen blir som størst? Vi vil også påpeke at det er noe underlig å oppleve at en i norsk debatt legger ensidig vekt på uttalelser fra den islandske pro-EU sosialdemokratiske utenriksminister, og totalt ignorerer at den islandske statsminister Geir Haarde blankt avviser at islandsk EU-medlemskap kommer på tale. Det er – som i Norge – statsministeren som har det endelige ord.

2. Berget påstår at Island har to valutaer – Krona og Euro. Dette er i beste fall en grov overdrivelse. Det som er rett, er at noen selskaper (rundt 200) som har størstedelen av sine inntekter og utgifter i utenlandsk valuta har fått lov til å føre regnskapet i slik valuta. En slik ordning er neppe noe spesielt islandsk fenomen. Størstedelen av disse har dessuten valgt amerikanske dollar. Det er heller ikke spesielt nytt at islandske storselskaper får lån i andre land. Det har man gjort de siste 50-100 år. Det eneste nye på Island er at nå kan hvem som helst kjøpe utenlandsk valuta og få egen valutakonto i banken. Det har noen begrensete implikasjoner som overhodet ikke rettferdiggjør Bergets overdrevne beskrivelser av Euroens enorme betydning for islandsk EU-medlemskap. Det er imidlertid rent tøv når Berget hevder at retten til å få en del av lønna utbetalt i utenlandsk valuta gjelder noen få, og at dette vil kunne bety nye klasseskiller på Island. Det gjelder for alle, men brukes av noen få. For eksempel er det slik at alle kan få ta opp lån i utenlandsk valuta om man vil, om man bare kan vise til en pant eller kausjon fra venner eller slektninger.

3. Dersom man hadde Euro som valuta på Island ville det fungert som olje på ilden i en opphetet økonomi. Det er klart det er anstrengende med en rente på 14%, men det er ingen som enda har godtgjort at Euro og EU-medlemskap ville ha forbedret den økonomiske situasjonen.

4. I stedet for Bergets og Solbergs kannestøperier kunne vi tenke oss å legge fram noen ideer til hvordan Island og Norge sammen – som nabostater og ikke-EU-stater – kunne samarbeide til beste for begge land på en konstruktiv måte. Vi vil anmode den norske regjeringen om å utvikle et sterkere samarbeid med Island på områder som kystovervåking, miljø, fiskeripolitikk og sikkerhet. Kanskje også på andre felt? Kanskje en bred norsk-islandsk samarbeidskommisjon kunne være konstruktivt for å utvikle det allerede gode naboskapsforholdet mellom to land som har vesentlige felles interesser, ikke minst knyttet til det aktuelle konseptet ”nordområdene” – det mest sentrale begrepet i Soria Moria?